Tradisjonsbåtkonferansen i Tønsberg

Kort oppsummert: Lærlingeordningene fungerer ikke, politikerne er utilgjengelige, det finnes en massiv skjevhet i kulturminneforvaltningen til fordel for bygningsarven, hele feltet er underfinansiert og vi trenger skoger som pleies over flere hundre år. Takket være stor frivillig innsats, private initiativ og et og annet offentlig årsverk går det likevel framover, men seint.

Tekst og foto: Bente Foldvik
Dette er en sak fra Tidsskriftet KYSTEN

Årets tradisjonsbåtkonferanse samlet til sammen om lag 70 håndverkere, skolefolk, representanter fra fylkeskommuner, kystlag, universiteter, museer, opplæringskontor, studieforbund med mer. Denne gang var det særlig håndverk som er nødvendige for å kunne bruke tradisjonsbåter som var på agendaen. For å kunne seile en tradisjonsbåt trenger man seilmakere, noen som kan rigge båten, tauverk, tjære, smeder osv.

Det var ordfører i Tønsberg Anne Rygh Pedersen som åpnet konferansen. Hun fortalte om Tønsbergs stolte sjøfartshistorie og om forfedre som levde livet sitt på havet. Tønsberg er et gammelt handelssted og var i en periode en av landets største sjøfartsbyer. Mest kjent er hvalfangeren Svend Foyn som tok i bruk banebrytende ny teknologi på slutten av 1800-tallet, seinere kom kjente skipsredere. Tønsberg har en tydelig maritim identitet, sa hun.

– På slutten av 1960-tallet var det lite som minnet om sjøfartshistorien her. Det har vokst fram miljøer som har tatt ulike initiativ for å vise fram vår maritime identitet – og det er ikke kommunens fortjeneste. Det er frivilligheten som har holdt dette i live, understreket hun.

Langs byens populære promenade er nå Tønsberg kystkultursenter synlig i bybildet, så også Vikingodden der det stadig bygges nye vikingskip. Det er aktiviteter på begge sider av kanalen som er åpne for alle.

– Vi vil rette en stor takk til dere alle i Frivillighetens år for den viktige jobben dere gjør, sa ordfører Anne Rygh Pedersen.

Lærlingeordning fungerer ikke
Plus-skolen i gamlebyen i Fredrikstad utdanner gullsmeder, skomakere, båtbyggere og folk i andre små og verneverdige fag. Det er en privat videregående skole der alle avlegger svenneprøver på skolen. De blir ferdig utdannet på skolen fordi det er vanskelig å skaffe lærlingeplass i bedrifter, fortalte rektor Bjørn Tønnessen. Nå har de 108 elever.

– Hvordan skal vi få dagens ungdommer til å se at en hammer og en høvel kan være interessant? Den største utfordringen er foreldrene som sitter i bakgrunnen og er skeptiske, fortalte han.

De har god erfaring med å bruke digitale plattformer, satser på å utvikle felles yrkesstolthet, blander klasser og deler kunnskap. De aller fleste av dem som går ut av skolen fortsetter med faget sitt i en eller annen form.

– De viktigste ambassadørene er ungdommen. Å sette seg i sin egen nylagde sjekte gjør noe med deg, sa Tønnessen.

Frode Bjøru, kjent seilmaker fra Seglmakerloftet på Jøa, har laget de fleste seilene til vikingskipskopiene samt til en rekke tradisjonsbåter. Til sammen har han sydd 1100 seil i bomull og lin, 15 i ull og åtte seil i silke. Silkeseilene ble til i forbindelse med byggingen av vikingskipet «Draken Harald Hårfagre» i Haugesund.

– Vi fikk veldig stor mulighet til å bygge kompetanse i det prosjektet. Skal du komme videre, må det skje en utvikling, understreket Bjøru. Det er 110 000 sting i seilet til draken, alt er håndsydd. Siden det er et råseil, må det ha bus både i forliket og akterliket. Banene er ikke like lange. Seilet til draken er 17 meter høyt, plasskrevende med andre ord, men heldigvis fikk de låne et tomt grisefjøs.

– Det er vanskelig å få tak i skikkelige fagfolk. I Litauen fant vi en med veldig stor arbeidslyst og kompetanse, fortalte han.

Frode Bjøru har bakgrunn fra Fosen Folkehøgskole der han var elev i 1978 og -79. I 1983 etablerte han et seilmakerverksted som attåtnæring til gården han bodde på. I tillegg til tradisjonell seilmaking, tar Seglmakerloftet også på seg grovsøm, reparasjoner, de lager presenningsprodukter og har kompetanse når det gjelder rigging av råseilsbåter. I de seinere årene har Bjøru også drevet en nettbutikk, Høvedsmann, med salg av alt man trenger til tradisjonsbåter. Nå satser han på å lage spiker, mer om det i egen sak. Dette er med andre ord en av de virkelig erfarne håndverkerne her i landet innen tradisjonsbåtfeltet. Og alt han driver med er privat finansiert. De har prøvd, men har gått bort fra å ha lærlinger fordi det ble for kostbart.

– Lærlingordningen egner seg ikke for vårt fag. Vi kan ikke subsidiere lærlinger, sa Bjøru.

Heller ikke lenger nord i landet får lærlingeordningen gode skussmål. Nordlandsbåtbygger Ulf Mikalsen på Kjerringøy hadde en lærling som gjerne vil lære seg faget, men siden finansieringen er så dårlig, så måtte han si opp avtalen sist sommer.

– Jeg kan ikke bruke av min beskjedne pensjon for å betale en lærling, sa Mikalsen. Og pensjonen blir ikke så stor når yrkeslivet har vært dårlig betalt.

Nei til riggerfag
Nestemann ut var Jørn Fraurud ved Museenes i Akershus sin avdeling Tradisjonshåndverk, opplæringskontor og kompetansesenter. Han har arbeidet med å få på plass et studietilbud for dem som vil lære seg riggerfaget. Alle som har sett den tremastrede stålbarken SS «Statsraad Lehmkuhl» på TV (NRK Sommerbåten 2021), skjønner at det trengs kompetanse for å få riggen til å fungere. Også nyere båttyper trenger folk med kompetanse om rigger. Allerede i 2014 ble det meldt inn et behov for et slikt fag.

– Vi har hatt masse møter, møtt mye positivitet og har fått sterk støtte fra mange kanter i ønsket om å etablere et riggerfag. Så kom svaret fra Kunnskapsdepartementet nå den 22. oktober, og det var en skikkelig nedtur. «Vi anbefaler ikke å innføre rigging av seilende fartøy som VG3 nå». De anerkjenner behovet, men sier likevel nei. Skal vi fortsette med dette? Det viser seg helt umulig å nå fram til ministre og rådgivere. Jeg syns det var litt dårlig gjort – det ville jo blitt noen lærlingeplasser og fagprøver, sa Fraurud.

Heller ikke Tore Friis-Olsen i Forbundet KYSTEN har gode erfaringer med å nå fram til politikere. Etter at UNESCO anerkjente nordisk klinkbåtbyggertradisjoner som del av verdens immaterielle kulturarv, forventet man at det skulle skje noe fra statlig hold for å ta vare på denne arven. Men nei, verken på norsk eller nordisk nivå er det videre enkelt å få folk med innflytelse i tale. Forbundet henvises til Kulturrådet som på sin side sier at dette må inngå i det vanlige arbeidet som gjøres ved museer og liknende institusjoner.

Nina Farnes-Hansen er daglig leder for avdeling Tradisjonshåndverk, opplæringskontor og kompetansesenter ved Museene i Akershus. Opplæringskontoret ble etablert på 1980-tallet fordi det var for få som søkte håndverksfagene og man ønsket å ta vare på kunnskapen i 43 verneverdige fag. Etter hvert ble kontoret en del av museene. De utdanner folk som blir ansatte som lærlinger, hovedsakelig i Oslo og Viken. Ordningen er unik på landsbasis og er et eksempel til etterfølgelse.

– Vi håper at også andre fylker kan opprette tilsvarende, sa Farnes-Hansen. Selv om de har kommet et godt stykke på vei i Akershus, ønsker hun seg flere menneskelige ressurser og bedre økonomi – både til dem, lærlingene og lærebedriftene.

Trenger gamle trær
Heller ikke når det gjelder skogen er situasjonen tilfredsstillende. Materialer fra industriell skogproduksjon egner seg ikke for dem som driver med tradisjonshåndverk enten det er snakk om hus eller båter, gikk det fram under innlegget til Jon Godal. Han har vært involvert i dette feltet i mer enn en mannsalder og er en av våre mest kjente tradisjonsforskere.

– Jeg er redd for at vi ikke får gode nok materialer. Det finnes ikke kompetanse i fagutdanningen nå. Både båtbyggeren og tømreren må ha skogkompetanse, mente han.

Og den kompetansen har vi hatt tidligere, blant annet i Todalen, ei bygd i Surnadal kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal.

– De har vært stolte av sine store trær og har levert master til de største skipene siden middelalderen, sa Godal. Skal det bli fine master, må de minste trærne få lov til å vokse opp i skygge.

– Det tar 200 år å planlegge en god båtbyggerskog, men det gjøres ikke i dag. Nå er det en mye kortere tidshorisont i skogbruket. Å dyrke en skog med sikte på båtbygging er et nyansert fagfelt. Det er ikke mulig å forene tradisjon med industriskogbruk som kun tenker volum, vi må ha egne skoger som er reservert for tradisjonell bruk. Det finnes lovverk som kan brukes i denne sammenhengen, påpekte Godal.

Nye stipendiater
Norsk håndverksinstitutt ble etablert på Maihaugen i Lillehammer i 1987, Jon Godal var sentral der også. Rådgiver Kjetil Storeheier Norheim fortalte om håndverksregisteret og arbeidet med å ivareta tradisjonelt håndverk.

– Primæroppgaven er å overføre kunnskap mellom personer i et 40-talls fag som er definert som verneverdige. Båtbygging og tradisjonsbåter har vært sentrale hele tida. Siden oppstarten har vi hatt 40 prosjekter, Godal har vært involvert i halvparten, fortalte Norheim. Blant annet hadde Einar Borgfjord ved Museet Kystens Arv i Trøndelag stipend fra 1999 til 2003, Berit Osmundsen ved Oselvarverkstaden i Hordaland hadde stipend fra 2019 til 2021. Nå er det to nye som får muligheten til å fordype seg i håndverket sitt – en seilmaker og en båtbygger.

Marius Borg-Heggedal har vært seilmaker siden 1999. Han kjenner båter på Østlandet, særlig gaffelriggede båter. Stipendet brukes til å finne ut hvordan seilet på ei hvalerskøyte anno 1800-tallet kan ha sett ut. Det bygges nå en ny hvalerskøyte, «Arnt Otto», som var en populær båttype i Skagerrak, brukt til fisking og losing med utgangspunkt fra Hvaler.

– Jeg skal finne ut mer om seil og håndverket som var på midten av 1800-tallet. Da var jo seil den viktigste motoren. Hva er det vi ikke kan, hvor er kunnskapshullene? Borg-Heggedal har kikket på gamle seil hos museene. Naturfiberseil kan holde ganske lenge og kan fortsatt gi relevant informasjon.

– Seilduk er av dårligere kvalitet i dag enn det som ble brukt på midten av 1800-tallet. Da ble duken laget for å brukes som seil. I dag har duken primært andre formål, sa seilmakeren.

Hallvard Heide er båtbygger på Geitbåtmuseet og har nylig satt i gang med sitt prosjekt som er å finne ut hvordan de store geitbåtene ble bygd. Han har vokst opp i miljøet rundt Fosen Folkehøgskole.

– Alle geitbåtene som er bygd, er mindre robåter. Derfor er det fantastisk å få mulighet til å bygge en torskegarnsbåt, en større geitbåt, sa han. Heide begynner nå å gå igjennom kildematerialet.

– Det finnes to båter som er bevart, og de skal granskes så nøye som overhodet mulig. Det finnes en tegning av en åttring, men det er ikke bevart noen eksemplarer av en så stor båt. Jeg skal ikke bygge en kopi, men bygge en ny båt til nye formål, sa Heide.

Målet er å finne ut hvordan de tenkte før de begynte å bygge. Til vinteren starter han med å hugge tømmer i Todal, så skal materialene tørkes, det skal bygges noen testbåter mens han venter, og et samarbeid med NTNU er også på trappene.

– Vi skal prøve ut båtene grundig under seil med noen heftige måleinstrumenter. Selv om vi sier at vi kan dette, så hadde det vært artig å vite det sikkert, sa Heide.

Delseier
Erik Småland, fagdirektør i kulturminneavdelingen hos Riksantikvaren, la fram en analyse av hvem det er som fremmer saker for Riksantikvaren.

– Suksesser har sjelden en enkel forklaring, sa han. På hele 1900-tallet anså nordmenn seg som bondefolk. Det var ikke før på 1970-tallet at denne forestillingen ble utfordret. Nå sier statsminister Jonas Gahr Støre at «havet er jo fortellingen om Norge» uten at noen protesterer. Alle papirpengene har maritime motiv.

– Nå er det er ingen som tror noe annet enn at Norge er en kystnasjon. Det er en seier, men en delseier, sa Småland.

Når det gjelder økning av midler i kulturminnevernet så er det særlig fartøyvern og freda kulturminner i privat eie (det vil si gamle hus) som står for den største økningen. Fartøyvernet har fått politisk gjennomslag på Stortinget, det er politikerne som har økt den innsatsen. Når det gjelder midler til gamle hus, så er økningen resultat av forslag fra dem som er ansatt i kulturminnevernet.

– Det er vanskelig å få gjennomslag for noe som er helt nytt, sa Småland. Profesjonssamfunnet utdanner folk på universiteter og høgskoler til kulturmiljøforvaltere, men svært få har noen kompetanse om maritime kulturminner.

– Hos Riksantikvaren er det ansatt mange arkeologer, noen med kunsthistorie som felt, noen arkitekter og noen få etnologer. De har veldig lite kompetanse om båter og fartøy – og dette er de som sender forslag til hva man skal satse på. Det samme bildet ser vi her. På tradisjonsbåtkonferansen er det en stor overvekt av frivillige organisasjoner, på en byggeteknisk konferanse ville kulturminneforvaltningen dominert. Det er indikatorer på at forskjellen er så stor at den er signifikant, sa han.

Regionaliseringen har ført til en positiv trend – langt flere i forvaltningen jobber med båter og fartøyvern nå.

– Når mye av veksten i det frivillige skjer utenfor forvaltningen, representerer dette både en politisk og faglig utfordring. Endringer tar tid, sa Småland hos Riksantikvaren.

Til tross for at feltet har mange utfordringer, finnes det gode eksempler som også ble belyst under konferansen. Oselvarverkstadens arbeid er inspirerende, så også utviklingen av Tønsberg kystkultursenter og Vikingodden der Oseberg vikingarv bygger klinkbygde skip i en tusenårig tradisjon.