Unik båttradisjon i Altaelva

Nesten alle de 250 båtene i Altaelva er av tre - fordi trebåter passer best til formålet her. Tidsskriftet KYSTEN har snakket med de som kjenner tradisjonen, og holder den i live. Inntil videre.

Smakebit fra tidsskriftet KYSTEN nr.5 2018. Tekst og foto: Bente Foldvik

Det er ingen tvil, altaværinger foretrekker båter bygd av tre når de skal fiske laks i elva. Nesten alle de nær 250 elvebåtene i Altaelva er av tre. Men båtbyggerkunsten er truet: Det er få som fortsatt kan bygge slike båter, og flere av dem er i ferd med å avvikle sin virksomhet. En svært lang og rik tradisjon trenger anerkjennelse og støtte for å fornyes og unngå forvitring. Kunsten å bygge tradisjonelle elvebåter inngår som en del av Forbundet KYSTENs søknad til UNESCO om å bli listeført som del av menneskehetens immaterielle kulturarv.

En av verdens flotteste lakseelver renner ut innerst i Altafjorden etter en 24 mils lang ferd fra Finnmarksvidda. Den svært rike kulturen rundt laksefisket er et av Altas viktigste varemerker. Det er i elva det skjer, særlig før sankthans da elva er tilgjengelig for de fleste. Langs hele bredden er familier og venner på overnattingstur for å fiske, grille og feste. Lokalpressa forteller om den første laksen, størrelsen på laksen, hvem som har fått fisken og hvor den er tatt. Konkurranser og reportasjer engasjerer hele lokalsamfunnet.

Sportsfisket i Altaelva er organisert av Alta Laksefiskeri Interessentskap (ALI) som er lokalt forankret med en flere hundre år lang historie. Mesteparten av fiskekortene er reservert for lokalbefolkningen, men elva leies også ut til styrtrike folk fra hele verden. Og kongen, han er her hvert eneste år.

Alle bruker båt. Trebåt. Det er noen som har forsøkt å lage båter i plast, men det blir ikke det samme. Plast bråker. Det er mye bedre med tre. Finere lyd. Kommer man borti en stein i elva, er det bare å pusse vekk eventueller riper og olje over, ikke noe problem.

Det har kanskje aldri vært så mange trebåter i elva som nå. Folk har mer penger enn tidligere. Selv om båten bare brukes noen få dager i året, er det fint å eie sin egen. Mange av båtene er bygd i Utsjok, på den finske siden av Tanaelva. Jouni Laiti har laget hundrevis av tradisjonelle elvebåter, men er i ferd med å gi seg etter å ha forsynt både Tanaelva og Altaelva med båter i fire tiår. De to elvene er forskjellige: Tanaelva er bredere, mer som en flod. Tanabåtene er bredere og kortere enn de som er beregnet til Altaelva, her trenger man lange smale båter som tåler strømforholdene.

Innvandra kvener
Det finnes noen få båtbyggere i Alta også. Vi svinger inn på småbruket til Tor Inge Lethigangas i Øvre Alta.

- Det er bare vår slekt som heter Lethigangas. Egentlig er det et finsk navn, Lehtikangas, men oldefar min var vel ikke så alvorlig skrivekyndig da han kom hit, og amtmannen i Alta kunne vel ikke finsk. Det betyr tørr slette med løvtrær, forteller han.

Fram til for fire hundre år siden var det bare samer som bodde i Altafjorden. Så kom norske bumenn som etablerte seg ute i fjorden. For tre hundre år siden startet innvandringen av finsktalende kvener fra området nord for Bottenvika. De kom på grunn av hungersnød og krig i hjemtraktene og slo seg ned langs Altaelva. Her kunne de fortsette med å drive sine tradisjonelle næringer som jordbruk, tømmerhogst og laksefiske. De kokte tjære, bygde båter og dro på torskefiske på fjorden. «I Altadalen fant kvenene alt det de søkte – upløyet mark, skog og ei rik lakseelv», heter det i boka «I storlaksens rike. Historien om Altaelva og Alta Laksefiskeri Interessentskap».

Slekta til Lethigangas kom nordover i den andre store innvandringsbølgen midt på 1800-tallet. Noen slektninger havnet i Lakselv, der måtte de skifte navn til noe som klang litt mer norsk for å få tilgang til jord. Fornorskningspolitikken i Finnmark gjaldt både kvener og samer.

- Våre forfedre fikk lov til å beholde slektsnavnet sitt, amtmannen var litt mer mild overfor dem av en eller annen grunn, sier han.

Dette småbruket ble ryddet av bestefaren, Øyvind Lethigangas. Han bygde elvebåter, en av dem ligger på Alta Museum. Det var ingen på den tida som var heltids båtbyggere, å bygge noen båter på vårparten inngikk som en del av en årssyklus. Øyvind var skiferarbeider, gårdbruker, laksefisker og skomaker, han smidde, bygde hus og båt.

Redskapene lagde han sjøl. En av hans høvler er fortsatt i bruk. Den har inngravert årstallet 1943. Året etter, høsten 1944, ble alle husene i Vest-Finnmark brent av den tyske okkupasjonsmakten.

- Bestefar gravde ned alt verktøyet sitt før han ble evakuert. Han klarte også å gjemme båten sin. Da krigen var over, var det bare to båter igjen, og mengder av laks i elva. Bestefar fikk en god start på etterkrigstida, sier Tor Inge.

Det finnes spor etter krigen over alt fortsatt. Gamle grunnmurer er overgrodd, men de ligger nå der. Uthuset, der smia var, er bygd av planker fra flyplassen. For å skaffe et godt nok dekke til å ta ned tyske fly, hogde de ned den fine furuskogen i Altadalen, la tykke planker i tre lag ut over en svær flate ved fjorden, og festet det hele med treplugger. Etter at okkupasjonsstyrkene forsvant, ble plankene brukt til husbygging i et nedbrent område. Nevenyttige folk i Altadalen hadde nok å gjøre med både husbygging og båtbygging.

- Far min var yngstemann i søskenflokken. Han fikk ikke være med på å bygge båter, han var bare med på å skaffe råstoff. Bestefar døde da jeg var sju, så jeg fikk heller ikke lære noe av ham. Men malene hans er her fortsatt. Han skulle bygge en båt til onkelen min, men døde før han var ferdig, forteller han.

- Bestefar bygde båter for staking. De måtte være smale og lange for at de skulle være lette å manøvrere og stake mot strømmen. Onklene mine var gode stakere. Vi ungene fikk ikke være med på vei oppover elva, men måtte løpe langs bredden for å lette vekta. Jeg husker at vi måtte løpe ganske fort for å holde følge.

Det ble slutt på båtbyggingen på gården da bestefaren døde, men for tjue år siden tok Tor Inge opp tråden igjen, ved siden av å være brannmann. Båtbyggerkunsten beherskes av flere i området. Er det noe man lurer på, så får man hjelp. I mellomtida hadde skrogformen endret seg fordi det ble vanlig med påhengsmotor fra 1960-årene.

- De som bygges nå, kan ikke stakes, de er for tunge og beregnet for motor, sier Tor Inge. De kan bare brukes akkurat her, i elva. På sjøen er de ikke brukbare. Der går de ned, og det vet alle.

- Dette er bruksbåter. De brukes bare til laksefiske. Det er ingen altaværinger som er på elva uten å fiske.

Forståelse for båtbord
Alle de vakre trebåtene er en del av Altas kulturarv, og forbausende nok har ikke andre materialer fått noe særlig innpass. Unntaket er finér. Det er en del båter som bygges delvis i finér.

- Vi har problemer med å få tak i gode båtbord. Altafurua er så fin og feit at man nesten ikke trenger å pusse båten når den er ferdig. Her vokser trærene så seint, skogen må være 120 år før den er hogstmoden, lenger sør er den 70 til 80 år når den er klar for felling. Men skogeiere her forstår ikke hvor viktig det er å ta vare på de beste trærene til båtbygging. De sparer ikke på gammelskogen. Den industrielle skogsdriften tar ikke hensyn til våre behov. Det flotteste båtbord går til ved og utedoer, sier en lettere oppgitt Lehtigangas.

- Det er derfor det er viktig med et kulturstempel på denne tradisjonen. Vi trenger mer oppmerksomhet for at det skal bli lettere å ta vare på kunnskapen videre.

En flott skog langs Altaelva, beregnet for master på seilskip, er det nesten ikke noe igjen av. Mesteparten er brukt opp til ved, forteller han. Tross vansker med å skaffe gode materialer bruker Tor Inge tre i båtene sine, i motsetning til mange andre som har gått over til å bruke finér.

- De elvebåtene som er bygd i finér, har akkurat samme fasong og byggemåte. Spanter, kjøl og rekke er av tre.

I gammel tradisjon ble båtene føyd sammen av klink, men det har blitt vanskelig å få tak i saum, en slags spiker som bankes flat på baksiden. Mange av de nyere båtene er både klinket og nøkket, det vil si spikret. På innsiden er spikeren klippet av og bøyd. Noen bruker skruer til sammenføyningen. Felles for alle båtene er at de har overlappende planker – i tråd med nordeuropeisk klinkbyggetradisjon.

Marginalt marked
Langs kysten av Norge er trebåter for lengst utkonkurrert av båter i plast, men i Altaelva står trebåter fortsatt veldig sterkt.

- Er altaværinger spesielt kulturbevisste?

- Tja, kanskje. Trebåt er kos. Men dette er jo også et marginalt marked. Det er ikke plass til mer enn et par, tre hundre båter i elva, og det er ikke et stort nok marked til at det lønner seg å lage noen fabrikk. Altaværinger bruker plastbåt når de er på fjorden, sier han. Om vinteren kjører de fleste scooter, treski er det mange generasjoner siden noen har hatt.

- Hvilken framtid tror du båtbyggervirksomheten i Finnmark har?

- Det ser mørkt ut, det må skje noe. De fleste av oss som kan dette, er eldre folk. Jeg skal vel bygge en båt eller to, men det monner ikke mye. Det er ingen som vil ta over virksomheten til Jouni Laiti i Utsjok. Finlenderen har hatt kurs i Karasjok og skal holde kurs i Lakselv og Tanaelva. Han gleder seg sikkert til det. Det er lettere å være kursleder, mindre stress og mer sosialt. Som båtbygger står man jo der aleina og jobber for luselønn.

- Vi trenger oppmerksomhet utenfra for å kunne ta vare på tradisjonen. Det arbeidet Forbundet KYSTEN gjør med å søke om UNESCO-status for trebåtbyggertradisjonene er veldig bra, mener Tor Inge Lehtigangas.

Forbundet KYSTEN har arbeidet med saken i flere år og har levert en omfattende søknad med støtte- og samtykkebrev fra 200 båtbyggermiljøer i Norden. Søknaden om å få den nordiske klinkbåttradisjonen skrevet inn på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv er nå til behandling hos Norsk kulturråd. Når kulturrådet og respektive organisasjoner i de nordiske landene er ferdige med å gjennomgå nominasjonen, skal det lages en innstilling som oversendes kulturdepartementene i Norden. Det er de som bestemmer om nominasjonen skal fremmes for UNESCO eller ikke. I beste fall kan nominasjonen behandles i UNESCO i 2020.

Uansett – det er viktig at båtbyggerkunnskap ikke forsvinner ut av manns minne. Dette er veldig lange tradisjoner som er verdt å ta vare på også i framtida. Og da må vi finner ordninger som sørger for at båtbygging er liv laga. Det er vi enige om.

Bli medlem, og få tidsskriftet KYSTEN rett hjem fem ganger i året!