Ordninger må på plass!

Vi er ved et vendepunkt. Båtbyggerkunsten må berges. Det er antakelig ingen her i landet som ønsker at 10 000 års kunnskapsutvikling skal forsvinne i løpet av noen få tiår. Likevel mangler vi gode systemer for å ta vare på vår egne svært rike kulturarv.

Smakebit fra Tidsskriftet KYSTEN nr. 4/2016. Tekst: Bente Foldvik

De aller første folkene her i landet kom padlende fra Sverige, lenge før landene hadde fått navn og grenser. Før den tid lå Norge uberørt av menneskehender i flere tusen år. Men da noen for 11 500 år siden hadde utviklet en god, sjødyktig båt, var det mulig å ta for seg av kystens delikatesser. I første rekke sel, som trivdes i datidas arktiske klima. Da klimaet ble varmere og trær ble en del av landskapet, tok våre forfedre de nye materialene i bruk. Antakelig sydde de plankene sammen, utbedret de gamle skinnbåtene i første omgang, seinere ble båtene bedre. I løpet av 10 000 år har folk bygd båter av tre på nes og i fjorder, på fjellet og i fjæresteinene.

Hvordan skulle de ellers komme seg fram her i landet?

Norge er et helt annet land enn de fleste andre land. Det er fullt av hav, øyer, fjorder og fjell her. Rikdommene i saltvannet som omgir oss er og har vært helt vesentlig for Norges befolkning hele den lange tida det har bodd folk her. Det er derfor helt underlig at dette har blitt en perifer kunnskap i det offentlige Norge.

           

Vi er opptatt av å være like fine som de andre i Europa, men dyrker ikke vår egen rike kulturarv like godt.

Vi har flotte operabygg og konsertlokaler der vi kan lytte til klassisk musikk og se opera. Vi har skoler og stipender og utdanningsinstitusjoner som sørger for at noen fortsatt lærer seg å spille fiolin. Det er vel ingenting av dette som er særlig lønnsomt, men det er viktig likevel. Jeg går gjerne i operaen og på konsert. Men jeg vil også ha noen ordninger som sørger for at vi tar vare på trebåtbyggerkunsten.

               

Trebåter er utkonkurrert av båter i plast og stål med hurtiggående motorer i løpet av de siste femti årene.

Likevel har trebåter en så lang og avgjørende historie her i landet at vår fortid blir uforståelig uten dem. Dessuten er de vakre og lager gode lyder når de brukes, som mange medlemmer av Forbundet KYSTEN har erfart. Det er mange gode grunner til å ta vare på trebåttradisjonene, selv om de har gått ut av daglig bruk og har mistet sin nyttefunksjon som arbeidsredskap.

              

Vi trenger noen strukturer som sørger for at folk kan bli båtbyggere, som sørger for at de kan videreutdanne seg, også på universitetsnivå, som sørger for at kunnskapen de har kan videreføres og brukes til å øke andre fagfolks forståelse av historien, og vi trenger markedsførere og publikumsarenaer der folk flest kan få innsikt i denne rike kulturarven.

 

Båtbyggere er «våre» ballettdansere.

Takket være båtbygger Gunnar Eldjarn og tradisjonsforsker Jon Godal, samt en rekke andre, har vi klart å berge en levende båtbyggertradisjon som var i ferd med å dø ut. De har dokumentert og videreformidlet en kompleks kulturarv. Men informantene deres er døde, og antallet trebåtbyggere skrumper inn. Ingen ønsker seg tilbake til ei tid da båtbyggerne satt på hvert sitt nes, holdt på sine hemmeligheter og konkurrerte med naboen. Hvis unge skal ønske seg en framtid som trebåtbyggere, så må det finnes et utdanningsløp uten for mange hinder, de må få lønn for sitt arbeid og verdsettes av publikum. Det er på tide å finne noen nye ordninger og strukturer som passer inn i samtida, samt videreutvikle de vi har.               

Her finnes det et stort uutnyttet potensial.

Forbundet KYSTEN har etablert et nettverk for båtbyggere, der de sjøl kan formidle hvor skoen trykker. Noen av disse problemstillingene er videreformidlet til Yrkesfaglig utvalg for immateriell kulturarv og verneverdige fag, oppnevnt av Utdanningsdirektoratet. Utvalget var ledet av Kirsti Kolle Grøndahl, forbundet var representert med organisasjonsrådgiver Tore Friis-Olsen. I rapporten påpeker utvalget flere sentrale hindringer for dem som ønsker å velge en levevei som tradisjonshåndverkere. Det mangler praktiske ferdigheter i dagens grunnskole, lærere har ikke kompetanse på dette, viktige tradisjonsfag og teknikker fanges ikke opp av læreplaner i videregående skoler, lærebedrifter mangler, og mulighetene for karriere og videreutdanning for håndverkere er mangelfulle. Likevel mener utvalget at tradisjonshåndverk har framtida for seg, som små nisjer i et framtidig arbeidsmarked. Norge har forpliktet seg til å oppfylle UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven. I denne sammenhengen er tradisjonshåndverk av sentral betydning. «De eldste fagene i Norge, som har mange likhetstrekk med måten yrkene blir utøvd på i dag, er det trebåtbyggeren og treskjæreren som holder i hevd, i yrker som har sine røtter tilbake til vikingtiden», heter det i rapporten.

Antakelig har trebåtbyggere mye lenger fartstid her i landet, bare for å ha nevnt det.

Trevirke ble tilgjengelig da klimaet ble mildere for 10 000 år siden og begynte å likne på det vi har i dag. Og da bodde det folk her. De ventet neppe i 9000 år med å ta det nye materialet i bruk. Professor Hein B. Bjerck ved Seksjon for arkeologi og kulturhistorie, NTNU Vitenskapsmuseet, Trondheim har skrevet om steinalderen i bind 1 i Norges fiskeri- og kysthistorie «Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk fram til 1720». Han mener at funn kan tyde på at steinaldermenneskene kan ha videreutviklet sine skinnkajakker og forsterket dem med tre. Nye redskaper ble utviklet, egnet til å lage planker og bore hull i treverk. De første båtene ble sydd, fortsatt heter sammenføyningen i trebåter saum, for øvrig.

Forbundet KYSTEN har i tre tiår argumentert for verdien av trebåtbyggerkunsten, og for å sikre den rike maritime kulturarven før den sank. Mange har gitt sin skjerv i dette arbeidet, og vi har langt på vei lyktes med å få anerkjennelse for kystkulturens betydning langt utenfor medlemsrekkene. Men det er langt igjen, fortsatt. Og vi lever ikke lenger i 1970-årene. De idealistiske ungdommene som viet livet sitt til å bygge trebåter, eller som ble seilmakere eller som forelsket seg i et vrak som de brukte tiår på å pusse opp, de finnes antakelig ikke lenger. Den enorme frivillige innsatsen og den kreative kompetansen de som nå er godt voksne har bidratt med, har berget store deler av vår maritime kulturarv. Spørsmålet er hva vi gjør nå. Ett av svarene er å bygge robuste institusjoner for å ta vare på og formidle kunnskap om tradisjonsbåtbygging. 

Det er gledelig at UiT – Norges arktiske universitet nå ser noen nye muligheter.

Båtbygger Gunnar Eldjarn er ansatt på universitetet og har markert seg både nasjonalt og internasjonalt innenfor sitt fagfelt. Universitetets rektor Anne Husebekk ser verdien av det han bidrar med og er en positiv drivkraft i et samarbeid mellom UiT og Forbundet KYSTEN. I høst inviterer UiT og forbundet til en konferanse i Tromsø som skal belyse hvordan man kan sikre denne rike tusenårige kunnskapstradisjonen. Har tradisjonsbåtbyggere kunnskap som hører hjemme på et universitet? Kan høyere utdanning og forskning bidra med kunnskap som trygger trebåtbygging? Og kan kunnskap om båtbygging bidra til å berike andre fagfelt? Universitetet ønsker også å bidra til å styrke en søknad til UNESCO. 

En nordisk søknad til UNESCO er under arbeid.

Forbundet KYSTEN og nettverket Nordisk kystkultur har satt i gang et samarbeid om å søke nordisk klinkbåttradisjon inn på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. En rekke tradisjonsbåtbyggere, museer og organisasjoner i hele Norden står samlet bak søknaden. Også dette arbeidet vil belyses på konferansen. Forbundet KYSTEN har for øvrig nylig fått status som rådgivende organisasjon for UNESCO og er med det anerkjent som spesialister på immateriell kulturarv knyttet til kystkultur, fartøyvern og maritimt kulturminnevern.

Vi må løfte blikket, finne nye måter å håndtere denne unike kulturarven på. Vi håper at Utdanningsdirektoratet finner gode ordninger for tradisjonshåndverk på videregående nivå, før det er for seint. Vi håper også at UiT bygger opp et senter for kunnskap om tradisjonsbåtbygging innenfor universitetets rammer.  Så krysser vi fingrene for at UNESCO-søknaden i første omgang blir sendt fra de nordiske landende, og i neste omgang får det UNESCO-stempelet denne kulturarven vitterlig fortjener. En slik internasjonal anerkjennelse ville være et stort løft, og forplikte også politikere til å finne robuste systemer for å ta vare på denne immaterielle kulturarven 

Det er grunn til å rope VARSKO HER!

Det er antakelig ingen som ønsker at kunsten å bygge trebåt skal forsvinne. Da får vi sørge for at så ikke skjer. Konferansen i Tromsø i høst er et stort skritt i riktig retning.