Ungdommer seiler gamle båter, og de digger det!

Hvorfor trebåt? Hva er så spesielt med å seile tradisjonsbåter? Svaret er at det bare må prøves, for når du først har prøvd klarer du ikke stoppe!

Tekst: Tora Bakkemo, rådgiver for friluftsliv i Forbundet KYSTEN.

I sommer arrangerte Forbundet KYSTEN tre opplevelsesturer for ungdom sammen med Hardanger fartøyvernsenter, Norsk Maritimt Museum og Randi Skaug på Naustholmen i Steigen. Tanken bak kursene var å tilby unge aldersgrupper et variert utvalg av båter, på ulike tidspunkt i forskjellige områder av landet. Toktene kombinerte god faglig kompetanse innen seiling med sosialt samvær, der man kunne nyte naturen og livet om bord. Med fulle arrangementer og ventelister kunne det ikke bli annet enn en fantastisk sommer!

Først ut var et femdagers tokt med hardangerjakta «Mathilde». Båten ble sjøsatt i 1884 og var opprinnelig brukt i nordlandsfarten. Skrei fra Lofoten og Finnmark ble salta og tørka, frakta sørover og solgt i Bergen.

Det var et internasjonalt miljø om bord med ei fra England, ei fra Spania, tre fra Tyskland og mange studenter fra Bergen. Forbundet KYSTENs første ungdomsseilas var for ungdommer mellom 18 og 26 år. Her er Ylva Micaelsen, Anne-Liv Seim og Gabriela Guzmán Leifsen i midten av mylderet. Foto: Nora Berge Eriksson.

Forventning i lufta

Med fullpakka båt startet vi fra Osøyro, førti minutter sør for Bergen, mandag 28. juni kl. 10. Det var lukt av solkrem og en aldri så liten duft av forventning i lufta. Det nye mannskapet fikk høre at det var viktig å være fleksible i forhold til vær og vind, og at planen for uka ble til mens vi seiler. Det var fantastisk å se unge, forventningsfulle øyne, helt uvitende om hva som venter dem. Vi fikk alle om bord, ønsket dem velkommen i familien og løsnet tampene.

På dag én er alltid menneskemøtene det aller viktigste. Det er viktig å bli trygg på hverandre og omgivelsene for å kunne ha det bra, lære og for å samarbeide godt. Samarbeid er essensielt i seiling. Mannskapet bør fungere som et ny-olja maskineri. Og første dagen settes standarden for hvor godt det samarbeidet kommer til å bli resten av turen.

Da vi spurte deltakerne hvorfor de ønsket å bli med på tur med en båt som Mathilde, var de samstemte. De ønsket å få generell kunnskap om seiling, og å være på tur i en båt over lengre tid. De ønsket å bli kjent med nye likesinnede mennesker, og de ville få et innblikk i hvordan det var før i tida. I løpet av uka skulle de kjenne på tyngden i seilene, få ømme fingre etter å dra i tau, og oppleve hvordan en så stor båt kan manøvreres for seil. De fleste var helt ferske seilere, noen hadde dog seilt litt mindre båter tidligere.

På vei ut i Bjørnafjorden satte vi i gang med sikkerhetsrutiner, en aldri så liten bli-kjent runde og innføring i knuter, kveiling og jekking som de ville trenge seinere på turen (og muligens i livet?). Det klarte de selvfølgelig fint, men for å få det i fingrene må man øve på det over tid slik som med alt annet.

I gamle dager ville mannskapet ventet på god bør for å seile med rom vind dit de skulle. For å seile med rom vind brukte de ei breifokk, to snippere og et skværseil, et firkantet seil som henger på ei rå foran masta. I løpet av uka skulle gjengen få god trening i å sette disse seilene. På en dag med rolige forhold er det kuleste å sette skværseilet da man får klatre i riggen, sette seg på breifokk-råa og knyte laus skværseilet. Samtidig får man noen stille sekund til å observere det lille minisamfunnet på en båt, i det som føles langt vekke fra sivilisasjonen, omringet av vann og fjell.

Vi ankom ei lita øy kalt Solstråleøya på andre siden av Bjørnafjorden den første ettermiddagen. Vi sjøsatte to færinger og rigget dem til. En gjeng seilte småbåt i kveldssola mens resten bada og ble kjent med øya. Det er veldig god læring i å seile små båter. Man får en større forståelse av hva som faktisk skjer når man trimmer seilene, og ikke minst får man kjenne på naturkreftene.

Dagen ble avsluttet med fotball-EM med arabiske kommentatorer i bakgrunnen. Seks stykker samlet seg rundt vår syriske kokk som holdt mobilen sin opp slik at alle kunne se. Det var en nydelig kveld, resten av gjengen gikk en tur til den andre siden av øya for å få med seg solnedgangen.

Vår syriske kokk Saaer Qopeaa lagde veldig god mat, her serveres lunsj. Han er en humørspreder med erfaring fra Syria, seilskuta «Christian Radich», Hurtigruten med mer. Skipper, kokk, bestmann og to lettmatroser var med av det faste mannskapet fra Hardanger Fartøyvernsenter. Foto: Nora Berge Eriksson.

I samme båt

De neste dagene startet med noen søte smil og en kaffekopp. I det morgentåka lettet, hadde mannskapet allerede «shaina» båten. Noen rodde seg en tur, bada eller tuslet en rolig morgentur. Hele uka var preget av mye sol, varme temperaturer og rolige vindforhold. Med krokete kystfuru rundt hvert et nes skulle man nesten tro man var i Hellas! Sydenstemningen kom som bestilt. Forholdene var perfekte til å prøve og feile med både færingene og «Mathilde».

Etter hvert som dagene gikk, ble færre og færre beskjeder gitt. Deltagerne måtte selv finne ut av hvordan seil ble satt og hvordan man trimmet seilene i forhold til vinden. I løpet av uka hadde de lært å sette storseil, breifokk, snipper, skværseil, stagfokk, klyver og jager. Samtidig lærte de knuter, seilteori, navigering og ikke minst ro-teknikk og grunnleggende kunnskap om seiling med småbåter.

Å få oppdage vår egen kyst og natur åpnet øynene til mange av seilerne våre. De ante ikke hvor fint vi har det rundt oss, og bestemte seg for at de ville se mer av landet vårt i framtida. Ekstra spesielt var det at en gruppe unge folk fikk møtes etter et langt år med pandemi og isolasjon. Norgesferie, friluftsliv og sosiale arrangementer utendørs har aldri før vært mer aktuelt, og det er ingen tvil om at det er en stor etterspørsel etter liknende arenaer og arrangementer i framtida! Seiling er og vil alltid være en aktivitet der du får kjenne på frihet, mestringsfølelse og fellesskap. Båra, været, båt og mannskap henger alle i hop og påvirker hverandre på godt og vondt. Og på denne turen var både været og stemningen god.

Fem dager i ei gammel hardangerjakt går fort, men likevel sitter man igjen med så mye mer. Plutselig går det opp for en at uttrykket «i samme båt» ikke bare kommer fra at man fysisk er i samme båt, men også handler om samholdet man får av å leve sammen på en båt.

Vi hadde med to hardangerfæringer, en var rigget med sneseil og en med luggerrigg. Alle deltakerne fikk prøve å seile småbåt for å få større forståelse for hvordan vinden fungerer. Utenfor Solstråleøya ble det en fin bris å øve seg på. Foto: Nora Berge Eriksson.

Tale Solheim Rommetveit nyter livet underveis. Foto: Nora Berge Eriksson.

Gruppebildet er tatt på en fjelltopp på Skorpo i forbindelse med et besøk på en liten kystgård. De håper at det blir arrangert nye ungdomsseilaser til neste år. Foto: Anna Nordeide.