Norges siste fyrvoktere

– Jeg våkner, ser ut over havet og må klype meg i armen. Hver dag er forskjellig og havet er like vakkert, sier fyrvokter Rolf Dybvik. Kollega Kjell Olsen er enig. – Lindesnes er et helt fantastisk sted, slår han fast. Mens alle kystens fyr i tur og orden er avbemannet er de to fyrvokterne på Lindesnes fremdeles i full sving.

Smakebit fra tidsskriftet KYSTEN nr. 5 2016 - Tekst og foto: Guro Waksvik

Det nærmer seg sesongen for dårlig vær. Fyrvokter Kjell Olsen kommer inn med de siste værobservasjonene. Det blafrer opp mot stiv kuling, med 13,4 meter per sekund.

 – For litt siden var det 17 meter per sekund og liten storm i kastene. Men det er ingenting. Når sjøen virkelig spiller opp og det brøler orkan, kan vinden være oppe i over 30 meter per sekund, forteller Olsen.

 – Er bølgehøyden 20 meter, fosser det over kanten. Da er helvete løs. Vinduer knuses, og vi må ta Fadervåret fort. Men vi har ikke noe her å gjøre hvis vi ikke går ut for å berge liv og verdier, understreker fyrvokter Rolf Dybvik, og fortsetter:

– Du har vel hørt om flyvefisk? Med så høye bølger flyr det en torsk her og en lyr der. En gang fant jeg en levende blekksprut. Den var nokså mørbanket.

På Lindesnes er det mye vær, spesielt uvær. Før de gode klærne kom, var det ingen spøk.

– Løpe med ræva i bakken er noe vi kan. Mange har blåst over ende, men heldigvis ikke så mange på sjøen. Det har nok hendt det også. Da må vi være et stødig ankerpunkt og hjelpe familien og de pårørende. Vi har også gått og lett etter forulykkede. Det gjør noe med oss, medgir Dybvik.

Fyrvokterne kan dette med bølger. De har respekt for naturkreftene og vet hvordan de skal være påpasselige.

 – Bank i bordet, ingen fyrfolk har forulykket her på Lindesnes, konstaterer Dybvik.

Er det kaos, er det godt å kunne bidra. Seinest høsten 2016 da RS «Ægir» gjorde et par kollbøtter og gikk på land under et redningsoppdrag.

Barndom på Holmengrå

Rolf Dybvik er sønn av en fyrvokter med fartstid fra blant annet Grip, Holmengrå, Kjeungskjær, Hellevik og Kvitholmen. Han husker han som fireåring kom til Holmengrå utenfor Fedje i Hordaland, ei isolert øy med ett hus og ett fyrtårn.

  – Været var blankt og fint. Landingsforholdene var vanskelige, og på den tida brukte vi ikke redningsvester. Sjøen gikk opp og ned. Jeg holdt meg fast i bardunen helt til en kar sa hopp. Jeg hoppet, og en kraftig neve tok imot meg, forteller Dybvik.

På Holmengrå var det 360 grader med hav. Det gjorde noe med fireåringen, som så det store i det fantastiske uendelige blå havet.

  – Jeg kjenner det den dag i dag. Et klikk. Dette var meg. Den jobben du har skal jeg ha når jeg blir stor, sa jeg til pappa. Skjebnen var beseglet. Det var en flott ledetråd gjennom ungdomstida.

Da han seinere traff kvinnen i sitt liv vegret han seg for å fortelle om framtidsplanene.

  – Jeg var redd jeg ville skremme henne av. Da jeg omsider fortalte henne det, ble det en liten krise en kort stund, medgir han.

Da han tok maskinistutdannelse i Ålesund, sendte han sin første søknad til fyrdirektøren, men ble anmodet om å fullføre utdannelsen først. Den første jobben fikk han på Utvær, nabofyret til Holmengrå.

  – Det var et utrolig flott miljø med tre familier: væreier, postfører og fisker. Men turnusen var tøff med seks uker på og tre uker av. Jeg savnet Eva og husker jeg gikk i vinden og ropte navnet hennes.

Etter avtjent militærtjeneste fikk han nyss om ledige fyrbetjentstillinger på Jomfruland og Lindesnes.

  – Jeg må innrømme at jeg ble skuffet da det ble Lindesnes, men er glad for det i dag. Jeg begynte i april 1974. På den tida var det fyrmester og to betjenter på fyret. Vi gikk nattevakter, satt våkne i vaktrommet og tok værobservasjoner hver tredje time. Alt var manuelt. Fyret måtte tennes og slukkes og tåkeluren settes på.

Fyrmesteren var av den gamle skolen. Det var et strengt hierarki, med enorm forskjell på mester og betjent.

  – Han var skikkelig autoritær og vel så det. Jeg måtte tåle mye, medgir han.

Nettene i vaktrommet ble også brukt til å tegne, samt lese gjennom alle arkivene før de ble sendt til Statsarkivet. Det ga ham god innsikt i fyrhistorien.

– Det er en utrolig historie med mange skjebner. Jeg lærte navnet på mine forgjengere, og kunne lese meg fram til hva slags personligheter de hadde.

Bitt av basillen

Kjell Olsen er født og oppvokst to korte kilometer fra fyret, og husker lyden av tåkeluren. Han minnes vinteren 1970. Da lå det så mye snø at det var mulig å gå på ski ut til fyret. Olsen er utdannet rørlegger, men har egentlig aldri jobbet som det. Oljeeventyret førte ham til Stavanger, deretter kjørte han fisk til det bød seg en anledning på fyret. I 1989 ble han oppringt av Dybvik. Fyrmesteren var syk, og de trengte en midlertidig vikar.

  – Rolf lurte på om jeg kunne tenke meg et to ukers vikariat. Så ballet det på seg, uker ble til måneder og år. Da det var gått nesten to år ble det ansatt ny fyrmester, og jeg måtte slutte. Men da var jeg til de grader bitt av basillen, forteller han.

Da Ryvingen fyr skulle ansette en fyrvokter, tok det ikke lang tid før søknaden var sendt av gårde.

  – Ryvingen var en tremannsbetjent tørnstasjon, med to uker på og ei uke av. Jeg fikk mange flotte dager på Ryvingen. Vi satte teiner, fisket og plukket måseegg. Vi laget flotte oransje sukkerbrød som vi tok med hjem til fruene. For å forklare fargen sa vi at vi hadde brukt safran i røren.

Da det gikk mot nedleggelse og avbemanning av Ryvingen, ble det en ledig stilling på Lindesnes. Olsen pakket sammen sakene sine og flyttet fra Ryvingen til Lindesnes.

Havet tar

Det mangler ikke på dramatikk, verken i den gamle eller den nye fyrhistorien. I februar 1943 ble det tyske frakteskipet MS «Palatia» skutt i senk av engelske jagerfly utenfor Lindesnes.

– De trodde det var tyske tropper om bord, men det viste seg å være russiske krigsfanger. Nesten tusen mann omkom. I dager og uker etter forliset drev det lik i land overalt. Det var hektisk virksomhet med oppsamling og bortkjøring av lik, forteller Olsen.

I 1997 ble det reist et minnesmerke like ved fyret. Det er signert Arne Vinje Gunnerud, og ble avduket av kong Harald.

Julaften 2015 ble ikke helt som forventet for familien Olsen. Fyrvokteren hadde akkurat begynt å skrelle potetene da det ringte på døra. Fire ungdommer hadde tatt turen til fyret, én av dem hadde ramlet på sjøen.

                – Jeg slo alarm og ble med dem ut. De pekte og forklarte. Jeg gikk ned og sjekket om han kanskje kunne ligge på en fjellhylle. Frivillige og redningshelikopter kom raskt, og det vrimlet av folk, ambulanse og brannbil. Det økte på med skikkelig storm, og vi måtte gi opp. Det skal noe til å finne noen i slikt vær og i mørke.

Når det er riktig ille og sjøen står på fra vest, smeller det i berget og gårdsplassen fylles med vann.

  – Da må vi løpet for livet før neste bølge slår over. Vi gir beskjed til alle som kommer at de må holde seg unna. De fleste er fascinert av naturkreftene i full utfoldelse, men av og til går det for langt. Vi kan ikke nekte folk tilgang til naturen. Men kommer det noen med en unge i hver neve får de beskjed. En unge i parkdress blir som en høydott i vinden, sier Olsen.

 Fargerik hverdag

Mens alle andre fyrstasjoner har blitt automatisert, har Lindesnes fortsatt fyrvoktere for å ha et levende fyr, i museal sammenheng.

  – Arbeidsoppgavene er på mange måter de samme som før. Vi må passe på at fyret går sin gang, ta meteorologiske observasjoner og ta oss av vedlikehold. I tillegg har vi fått et vidt spekter av nye oppgaver, sier Dybvik.

Den kulturelle skolesekken, booking av ferieboligen, oppdatering av nettsidene, kriminalomsorg i frihet og omvisning av besøkende. Hvert år kommer omlag to og et halvt tusen tolvåringer til Lindesnes i forbindelse med den kulturelle skolesekken. Dybvik og Olsen var med på å utvikle konseptet, som inkluderer film, mat, fyrhistorie, quiz og omvisning, uansett vær.

  – Det er fint å bli kjent med disse herlige ungdommene. De er et ærlig publikum, og lar seg stort sett begeistre. Jeg kunne ikke tenke meg å slutte med den kulturelle skolesekken, sier Olsen.

Fyrvokterne har nok å holde på med. Det siste nye er nattvandring. Fredager klokken 22 er det bare å møte opp på Lindesnes. Olsen forteller om fyrlysets betydning, og det serveres suppe før turen går opp til fyret.

  – Fyret bør oppleves i mørke. Det gir en helt annen forståelse, sier han.

En gang i året må ruinene av nabokullblussfyret på Markøy kalkes. Da bærer det av gårde med Kystverkets arbeidsbåt, en tøffing som tåler mye juling.

  – Det er utrolig vanskelig å legge til. Er vi to mann, er arbeidet gjort på en dag. Fyret er borte, men restene av murene til to hus er fredet, sier Dybvik.

Begge setter utrolig pris på kontakt med publikum og tar seg ofte tid til en prat. Det har medført mange artige episoder, det gjelder bare å ha antennene ute.

  – Vi møter fantastiske folk fra hele verden. En gang fikk jeg en forespørsel fra en amerikansk journalist. Hun var på jakt etter informasjon om en tidligere fyrmester. Blekum, spør jeg. Det stemte. Han fikk tilsendt bilde av Blekum, og hans etterkommere kom hit med gjenstander som hadde tilhørt ham, forteller Dybvik.

Det sto respekt av Blekum. Han var en mann som så muligheter og foreslo løsninger. I 1884 rapporterte han om storm. Veier, brygger og hus var ødelagt. Om ødeleggelsene var store, så kom det likevel noe godt ut av det. Blekum kom med forslag til forbedringer.

  – 3. juledag i 1998 fikk vi en kjempebølge over hele parkeringsplassen. Det var et under at det ikke gikk med liv. Vi fulgte oppskriften til gamle Blekum, og var kjappe til å foreslå brystvern. Da ballet det fort på seg. Vi fikk infosenter, museum og fjellhallen. Det kan vi takke bølgen for, sier Dybvik.

  – Før stiftelsen kom inn i bildet hadde vi ei bøsse i tårnet. Besøkende ble bedt om å legge i tre kroner til redningsselskapet. Det var kun oss, og vi håndterte alt og alle, og tok beslutninger selv. I dag er det en helt annen hverdag, forteller Olsen.

Stiftelsen Lindesnes Fyrmuseum ble en realitet i 1991. Butikken kom i 2000 og fjellhallen i 2004. Å ha en levende fyrstasjon er verdifullt i museal sammenheng. Flere bygninger er restaurert. Det medfører flere bygg å vedlikeholde.

  – I fellesferien er det alltid hektisk, med nesten 50 000 betalende besøkende. Trolig tar mer enn det dobbelte turen innom. De er her før eller etter åpningstid, eller utenom sesongen, forteller Olsen.

                Jobben som fyrvokter passer ikke for hvem som helst. En må være selvgående, allsidig og mestre en rekke oppgaver. Lindesnes fyr er blitt et populært utgangspunkt og mål for folk som vil sykle, gå eller ro Norge på langs eller tvers. Rekorden på langs på sykkel er fire døgn, 22 timer og 18 minutter.

  – Det har tatt litt av, så nå rekker vi ikke alltid å dokumentere alle. Noen kuriøse historier har det vært. Blant annet en kar som syklet hele strekningen på en veltepetter, og tre ungdommer i en modifisert oselver, forteller Olsen.

Fyrvokterne har alltid hatt godt samarbeid med skipstrafikken og har gitt råd til skip mellom Jærens rev og inn mot Oslofjorden. Dybvik minnes en sunnmøring for noen år siden.

  – Han lå til kai i Kristiansand. Det var en skikkelig uværsperiode, og han lurte på hvordan forholdene var. Bølgene er ni meter høye, så bli liggende, rådet jeg. Neste dag, nei, da var det pinadø enda verre. Det gikk noen dager, den ene stormen avløste den andre. Kapteinen ble utålmodig, han ringte og sa på kav sunnmørsdialekt: Øss gjeng. Noen timer seinere ringte han igjen og sa: Øss snudde.

Nå har imidlertid kontakten med skipstrafikken minket noe. Telefonene kommer ikke like hyppige som før. Fyrvokterne mener det kan skyldes at folk flest ikke er klar over at fyret er bemannet. Etter at Bøkfjord fyr i Varanger ble avbemannet i 2005, er Lindesnes landets eneste fyr som er bemannet med fyrvoktere.

Tent for 360 år siden

Fyret ble tent i 1656 som det første fyrlyset i Norge, etter at kong Fredrik lll hadde utstedt en formaning som ga Pouell Hanssønn privilegiet å etablere fyrdrift på Lindesnes. Det ga Hanssønn retten til å innkassere havneavgift fra skipsanløp på strekningen mellom Bergen og Bohuslän.

  – Han fikk laget et tretårn med blyglassvinduer og brukte store talglys. Men det kom mange klager på slett brenning, og etter halvannet år mistet han privilegiet. Fyret var mørkt helt til 1725. Da ble det tent to fyr. For å skille fyret fra Skagen ble det satt opp et tvillingfyr på Markøy, forteller Olsen.

Først var det et steintårn med åpen brenning i ei fyrgryte. I 1822 ble fyret lukket med glassvegger med tak over. Så kom linsen i 1854. Den samme linsen er i bruk i dag.

  – Linsen med prismene er unik og et utrolig håndverk. Å pusse linsen er tidkrevende, det er det stort sett Rolf som tar seg av. Ser du støv på linsen tar det 20 prosent av lyset.

Med ny linse var det ikke lenger behov for tvillingfyret på Markøy, som ble slukket.  Under andre verdenskrig var fyret stort sett slukket, bortsett fra når tyskerne selv trengte å ha det tent.

  – Vi kommer ikke utenom Mølbach. Det er ikke tvil om at han er en del av Lindesnes. Han bor i veggene, sier Olsen.

Andreas Mølbach var fyrforvalter på Markøy og Lindesnes på 1700-tallet. Et kanonskudd skal ha kostet ham et bein. Siden hinket han rundt på et trebein, og endte sitt liv da han ramlet på havet ei uværsnatt. I 1987 fant Dybvik det som etter all sannsynlighet er fyrforvalterens trebein. Så snart trebeinet kom vel i hus, skal det ha begynt å skje ting. Flere har fortalt om en mann som står og ser på dem om natta, og noen sier de merker Mølbachs tilstedeværelse. 

– Det er vanskelig å sette ord på det, men jeg merker at han er her. Jeg gjør ikke noe nummer av det. Han er ganske fredelig, sier Olsen.

Frihet og åpent hav

Fyret gikk fra tremanns til tomannsstasjon i 1976, og i 1996 ble det Dybviks tur til å rykke opp som fyrmester. Nå er mesterbenevnelsen tatt bort. De siste 27 årene har fyrvokterne hatt en turnus på to uker av og to på. Dybvik kan se tilbake på 42 år på fyret, men har ikke tenkt å gi seg med det første.

  – Da jeg bestemte meg for å bli fyrvokter, sa min far: Du må ikke regne med å bli pensjonist i dette yrket. Han tok feil.

  – Det er noe med fyr. Lindesnes er et helt fantastisk sted. Vi får et slags eierforhold til fyret. Vi gjør mye for at det skal framstå som et vakkert sted. Vi planter, klipper gress og setter poteter, og jobber så godt vi kan for å gjøre Lindesnes mest mulig attraktivt, sier Olsen.

Tåkeluren er fremdeles intakt og brukes ved spesielle anledninger. Hvis Kongeskipet eller andre celebre fartøy går forbi, hilses de med salutter.

  – For meg er friheten og det åpne havet viktigst. Det nest beste ved å være her er at jeg får tid til å tegne og male. Jeg er vokst opp i en liten, ensom grend. Jeg husker mørke vinterkvelder. Jeg satt og tegnet. Far malte, og det var han som lærte meg å bruke akvarell. Det var fascinerende. Den dag i dag er det en berikelse å holde på med, sier Dybvik.

Alarmen går, og turen går opp til fyret. Olsen må sjekke at alt er i orden. En varsellampe indikerer feil, men alt ser ut til å være i sin skjønneste orden. Olsen melder tilbake til de nasjonale koordinatorene.

  – Av og til kan det stanse opp, og vi må få det hele i gang igjen. En lyspære kan gå, eller det kan være andre tekniske feil.

Vindstyrke og vindretning måles automatisk. Sjøtemperaturen og mengden nedbør måles morgen, midt på dagen og kveld. Bølgehøyden meldes inn basert på visuelle observasjoner, eller auditive når det er mørkt. Statistikken kan fortelle at det er kuling i mer enn 265 døgn årlig. Det vil si at det er 100 dager uten kuling, men minst 80 av dem er med frisk bris.

  – Før ringte vi Meteorologisk Institutt i Bergen og leste opp en lang tallrekke.  Siden midt på 90-tallet har vi sendt alt på nett.

Vinden har avtatt noe, men millimeterne fortsetter å plaske ned under lavt skydekke. Mørket er underveis. Det er definitivt høst.

  – Ja, været er fascinerende. Men vi må være obs og ta høyde for det verste. Her på Lindesnes er det like vakkert, uansett vær. At det aldri er likt, er en del av sjarmen, sier Olsen.

Artikkelen er hentet fra vårt medlemsblad tidsskriftet KYSTEN nr.1 2017.