Naust - den viktige bygningen

Alle som ferdes langs kysten har et forhold til naust, uten at vi nødvendigvis tenker så mye over det. For naustene gjør ikke så mye av seg, de bare er der. Helt til de ikke er der lenger. Da savner vi dem.

Smakebit fra tidsskriftet KYSTEN nr.4/2020 Tekst og foto: Trond J. Hansen

Tøffe forhold: Kråkenes ligger helt ut mot Stad og er ett av Norges mest værutsatte steder. Ikke langt fra Kråkenes fyr har folk i bygda Kråkenes naustene sine. De værslitte naustene ligger dramatisk til et stykke oppe på land, ved ei lita og utsatt naturhavn. Kran blir brukt for å heise opp båtene.

Ingen bygninger har preget kysten i større grad enn naustene. Ingen bygninger har vært viktigere for at det har kunnet bo folk langs kysten. På Stadlandet traff jeg Sverre Hoddevik. Han fortalte at fra gammelt av var naustet den viktigste bygningen for familiene her. Naustet ble alltid holdt i bedre stand enn bolighuset. Det var avgjørende at båt og fiskeredskaper kunne ligge trygt i all slags vær. Mistet familiene dette, hadde de ingen ting å leve av.

Dette gjenspeiler på mange måter livet langs norskekysten. Uten naust kunne ikke båtene ligge trygt, uten båt kunne ikke folk livnære seg. Naustene har vært viktigere for kystbefolkningen enn mange er klar over. I naustet har fiskeren eller fiskarbonden hatt sin arbeidsplass. Her har han holdt på med båt og fiskeutstyr. Samtidig har naustet vært en møteplass. Her har karene søkt sammen, utvekslet erfaringer og gjerne dratt noen skrønehistorier. Den funksjonen har ikke naustet i samme grad lenger. Eller som den pensjonerte fiskeren Sverre Stormark på Fedje sa: Nå har jeg bare meg selv å fortelle skrønehistorier til.

Men nye tider byr på nye muligheter. I dag er naustet like mye en samlingsplass for hele familien. Et sted hvor generasjoner samles for å dra ut i småbåt eller kose seg i fjæra.

I ei lun bukt helt nordvest i Hordaland finner vi et av de best bevarte naustmiljøene på vestlandskysten. Sjøbruksmiljøet på Krossøy er fredet.

Mange slags sjøhus
Men hva er nå egentlig et naust? Vi omtaler ofte alle bruksbygningene langs kysten som naust, men det behøver ikke være riktig. Ordet naust kommer av norrønt nava, som betyr skip, og sta – stå. Altså navarstad, eller et sted skipet eller båten står. Det er akkurat slik man definerer et naust, et sjøhus for oppbevaring av båter og fiskeredskaper.

Tidligere var det vanlig at flere gårdsbruk i fellesskap hadde sjøhus med forskjellige bruksområder. Naustene kunne huse to eller tre robåter. Her var også plass til seil og årer, garn, teiner og andre fiskeredskaper. Naustet lå gjerne litt tilbaketrukket med stø i forkant for å kunne trekke opp småbåtene – ofte luftig bygget for å sikre god tørk til båt og redskap.

Sjøhuset var stabburet i kystmiljøet, stedet hvor fisken ble saltet og lagt i tønner. Sjøbodene lå litt mer framskutt enn de andre bygningene i sjøbruksmiljøet, slik at varene kunne løftes eller heises direkte fra båten. Sjøbodene hadde ofte ark med vindehjul, for å kunne heise opp tunge tønner og fat. I et sjøbruksmiljø kunne det også være ishus, not- eller garnbuer og noen steder bu for torv til brensel. Disse var ofte felles for alle brukerne. Slike miljøer har vært spesielt vanlig på Vestlandet, hvor flere fiskerbondefamilier slo seg ned der de kunne finne ei lun og trygg havn. Et godt eksempel på et bevart og fredet sjøbruksmiljø er på Krossøy i Nordhordland.

Ved Egersund ser vi mange av de lange naustrekkene, båtgarasjene, hvor man kan føre båten rett inn og fortøye. Det skyldes at det ikke er tidevann her.

Naust i Norge
Den akademiske definisjonen av naust holder imidlertid ikke alltid. For naust kan komme i mange varianter. På steder hvor det er mye tidevann og mye sjødrag, settes gjerne naustet høyt oppe på land eller på ei kai – uten noen stø i forkant. Båtene blir heist opp med kran eller vinsj og så flyttet inn i naustet. Naustene tilknyttet fyr er ofte plassert på denne måten. Andre steder er det så lite tidevann at båtene føres rett inn i naustet og fortøyes. Slik er det på Sørlandet og spesielt i området rundt Egersund. Her kan vi se lange rader med det som kan kalles båtgarasjer.

Utenfor Eigerøy ligger et amfidromisk punkt. Tidevann fra to retninger, den engelske kanal og nord for Skottland, treffes her og nøytraliserer hverandre. Slike punkt finnes spredt rundt i verden, men få steder tett på kysten. På grunn av dette spesielle fenomenet er det ingen forskjell på flo og fjære ved Egersund, og lite på Sørlandet og sørligste del av Vestlandet.

Men det er ikke bare tidevann man må forholde seg til. På Jæren er også naustene trukket langt opp i steinrøysa på land, for her er det ingen ting som beskytter mot storhavet. Ellers på Vestlandet er ofte naustene samlet i store eller små klynger. Der hvor folk kunne finne et lunt sted, som også hadde god tilgang til sjøen, anla de naust. For kystbefolkningen var avhengig av å komme seg på sjøen for å skaffe mat. Det var også slik at sjøen var veien og båten framkomstmiddelet. Gode områder for å sette opp naust var viktig og ettertraktet. Der det fantes slike steder, kunne det stå samlet mange naust som dannet ei naustrekke.

Mange steder langs kysten ser vi naustmiljøer i tilknytning til kirker, og det kan minne oss om den gang kirkefolket kom sjøveien til kirka. Et av de fineste eksemplene på dette er på Selje, hvor vel 30 naust omkranser kirka som ligger helt ut mot Sildagapet og Stad.

Ofte ser vi også naustmiljøer i tilknytning til kirker. For sjøen var ofte veien til kirka, og kirkene ble satt opp der hvor folk rimelig trygt kunne komme seg i land. Menigheten hadde gjerne skyssplikt og måtte hente presten med båt, og naustene ble brukt for at folk kunne bytte fra sjøklær til kirkeklær. Et typisk eksempel på naustmiljø rundt kirka finner vi på Selje i Sogn, hvor et trettitalls naust omkranser kirka i enden av Seljesanden.

Nord for Helgeland finner vi ikke så mange av disse store naustmiljøene. Her er det ikke mye skjærgård som beskytter kysten, slik den gjør på Vestlandet. I fiskeværene ser vi ikke så mange av de tradisjonelle naustene for småbåter. I stedet er det sjøbuer og brygger. Ellers ligger ofte naustene enkeltvis eller i små grupper i tilknytning til gårdene, godt tilbaketrukket på grunn av mye tidevann og at de ofte ligger værutsatt til.

Fargerikt: Ved kaia på Nordstrøno på Os ligger et naustmiljø som i stor grad har stått uendret siden det ble bygget opp på 50-tallet. Her er det naust i førsteetasje og sjøbu i de øvrige etasjene. Båtene må heises inn i naustet ved hjelp av vindehjulet i arken.

Tang og tobakk
Det kan også være forskjellige kombinasjoner av naust og andre bygninger, slik at bygningen fylte flere funksjoner. Inne i fjordene ser vi for eksempel ofte det som kalles naustløe eller høynaust, som har naust mot fjorden i første etasje og i andre etasje høyloft med inngang fra baksiden, via låvebro. Gress ble slått i små teiger langs fjorden og fraktet til naustteigen med robåt for tørking. Andre steder kan det være sjøhus i flere etasjer, hvor første etasje fungerer som båtnaust.

Noen steder var det vanlig å kombinere naust med små verksteder. I første etasje var det båtnaust, mens det i etasjen ovenfor kunne være produksjon av reisekister, låser eller tresko. Flere steder var det tarenaust, som ble brukt til tørking av tare for medisinsk bruk. Andre plasser, særlig i fjordene, var det tobakksnaust for tørking av tobakk. I Geiranger ble fra 1920-årene flere av naustene påbygd for å gi plass til garasje for bilene som ble brukt i skysslagstrafikken. Terrenget er slik at andre etasje har direkte kontakt med Naustgata som går bak naustrekka.

I nyere tid har spisesteder og turistbutikker flyttet inn i naustene, og ett av dem har blitt til en liten sjokoladefabrikk. Langs kysten ser vi stadig at naust og sjøhus får nye funksjoner – kafeer, puber, gallerier, småproduksjon eller butikker.

På Jæren ser vi mange av disse naustene laget av rullestein, som det finnes uendelig mye av på de kanter. Disse naustene ble brukt av Varhaug-losene og ligger ved Varhaug gamle kirkegård.

Bygget av det man hadde
Hovedsakelig har det vært tre nausttyper i Norge – grindanaust, tømmernaust og steinnaust. Naustene er tradisjonelt bygget av de materialene som har vært tilgjengelige lokalt. Noen steder har det vært god tilgang på stein, slik som på Jæren. Andre steder god tilgang på tømmer, som for eksempel i Hardanger. Og i noen områder har det vært godt tilgang på vraktømmer, slik som for eksempel på yttersiden av Smøla – hvor farvannet er ekstra urent og farefullt.

Steinnaust

Ute ved kysten i vest, hvor det var dårlig tilgang på trevirke, var det steinnaustene som dominerte. Vanligvis er tre av veggene i stein, mens gavlen som vender mot sjøen enten er åpen, eller har dør av tre. Over steinmuren er det ofte lagt en tømret treramme med taksperrer. Taket kan være tekket med torv eller skifer, men på de tradisjonelle jærnaustene ser vi ofte at det er brukt teglstein.

Det er særlig på Jæren vi finner de typiske steinnaustene med vegger av rullestein. Andre steder i Rogaland er det mer skifrig stein, og da ble murene laget som tørrmur. Også andre steder har dette vært vanlig byggeskikk, særlig i trefattige strøk ut mot havet. Blant annet er det veldig mange steinnaust i Gulen i Sogn.

Grindanaust

Grindkonstruksjon ble bruk både til låver og naust på det meste av Vestlandet. Denne vestnorske byggeskikken har tradisjoner tilbake til førhistorisk tid. Et grindanaust krever mindre trevirke enn et laftet tømmernaust. Reisverket er satt sammen av grinder som er like høye som naustet. Ytterveggene er kledd med stående bordkledning, noen steder liggende bordkledning. I enkelte områder var det tidligere ikke uvanlig å bruke gamle båtsider som deler av kledningen. Jektenaustene er ofte store grindanaust uten veggkledning. I fjordstrøkene ved Osterøy er mange av grindnaustene uten vegger, i stedet er det brukt vedstabler som vegger. I et grindbygg blir det tradisjonelt ikke brukt spiker, men trenagler. En av fordelene med grindkonstruksjonen er at det er lett å demontere den og dermed også lett å flytte. Mange steder ble grindanaust solgt på rot, demontert og flyttet.

Tømmernaust

Inne i fjordene, hvor det har vært god tilgang på trevirke, har tømmernaust vært vanlige. Slik var det for eksempel i Hardanger. Naustene er oftest litt grovere bygget enn andre hus, som regel laftet av grovhogget tømmer. Noen steder er det også lagt trepanel utenpå tømmeret. Taket er oftest tekket med torv eller med skifer. I Hardanger er det ikke bare god tilgang på tømmer, men også på skifer. Her har ofte naustene tak med store rastaheller i skifer. Skiferheller blir også brukt for å beskytte de nederste stokkene mot takdrypp og slagregn.

Når forfall er et faktum
Det er alltid et trist syn når forfallet er et faktum, når naustet er gått ned i knestående og aldri vil reise seg igjen og når båter og utstyr ligger knust i ruiner. Når naustet har råtnet på rot og naturen har tatt over. Det er trist, men det behøver ikke å være noens feil. Kanskje har tida løpt fra stedet, kanskje har ingen bruk for naustet lenger. Eller kanskje er naustet blitt mat for et uvær. Ja, det kan være mange grunner til at naustene går i forfall. Tidene forandrer seg, behovene er i endring. Mange av de gamle naustene er laget for småbåter, færinger og andre robåter. Båter som ble brukt til fiske, transport, ja til alt mulig, og som ble trukket opp i naustet når de ikke var i bruk. Dagens båter er større, de passer ikke inn i de gamle naustene og de tåler bedre å ligge ute. Mange steder er det laget moloer og havneanlegg, og båten kan ligge ute hele året i all slags vær. Da er det ikke sikkert man har bruk for naustet, og det å bruke penger og tid på vedlikehold kan føles unødvendig og bortkastet. Det er også et faktum at det er blitt mer vær de siste årene. Ekstremværene kommer så tett at det knapt nok er navn igjen til dem. Det er orkaner som har forsynt seg med utallige naust og blåst bort tak og vegger. Stormfloer har skylt bort grunnmurer eller sendt hele naust på havet, elver har gått over sine bredder og har revet med seg det meste på sin ferd.

Positivt er det likevel at mange har fått øynene opp for verdien av å ta være på kystkulturen, på bygningene langs kysten – og ikke minst naustene. For Riksantikvaren har nettopp dette vært et satsningsområde. På Vestlandet har «Naustforeningen» stor oppslutning og er en viktig støttespiller for dem som ønsker å ta vare på naust og gi de gamle bygningene nytt liv. Det er på tide at naustene får den oppmerksomheten de fortjener.

Om forfatteren: Trond J. Hansen er frilans fotograf og journalist og forfatter av boka «Naust». Han har fartet langs det meste av kysten i seilbåt, kajakk eller med bil. Som fotograf ble han besatt og betatt av naustene. Bildearkivet vokste, han la merke til at flere av naustene forsvant og følte det viktig å dokumentere denne delen av kystkulturen. Boka om «Naust» ble omtalt i KYSTEN nr. 2 i 2019.

Bli medlem og få tidsskriftet KYSTEN rett i postkassa fem ganger i året!