Kapproing som kulturarv

Gjennom idretten holdes båter i bruk – og i produksjon. Vi besøkte Venezia under Regata Storica, årets største tradisjonsbåtregatta. Et jublende folkehav feiret spreke idrettsutøvere i elegante robåter med århundrelange aner.

Artikkel fra Tidsskriftet KYSTEN nr.3/2018. Tekst og foto: Tuva Løkse

Canal Grande koker. Selv om all vannbusstransport er innstilt, er det båter så langt øyet kan se. Det virker utrolig at ingen kolliderer, men de er drevne på finmanøvrering venetianerne. Langs kanalen står publikum tett i tett. Der bygningene kommer rett opp av vannet, sitter tilskuere benket i alle slags fortøyde farkoster inntil husveggene for å komme tett på begivenhetene. Oppover i etasjene har folk satt seg til i vinduskarmene.

Vi har kommet for å oppleve Regata Storica, den tradisjonsrike kapproingen i Venezia. Ord som «tradisjonsrik» og «historisk» betyr liksom noe annet i land som Italia. De historiske linjene har andre proporsjoner.  Denne regattaen har man arrangert siden midten av 1400-tallet, og rosporten er trolig enda eldre her ifølge de som har gravd i kildene.

Først ut er en historisk parade som ikke er del av konkurransen. Utsmykkede langskip siger forbi med gullforgylte statuer i baugen og fløyel på toftene. Noen båter har rodd fra Kroatia for å delta. Alle om bord har flotte kostymer. Vi får følelsen av å bli tatt med på en tidsreise til et fordums Venezia i pomp og prakt. Litt pomp og prakt finner man for øvrig fremdeles, arrangementet trekker en full VIP-tribune av festkledte folk omgitt av draperier og pynt.

Så går startsignalet, og atletiske roere kommer susende i smekre båter og med perfeksjonert teknikk. Klubbuniformene minner om tennissporten, med hvite kortbukser og skjørt og tilhørende trøyer. Mange har et bredt magebelte i silke som matcher båtens farge. De har målrettede blikk langt fremover i Canal Grande. Én roer står på et lite akterdekk og én rett på dørken. Det ene benet har de plantet bak seg, og hele kroppens muskler er i bruk. «Stående hamling» høres ikke særlig elegant ut, men så feil kan man altså ta. Dette er vakkert – intet mindre.

Det startet med fiskerne
På tribunen med de festkledte får vi snakke med signor Giovanni Giusto. Han lyder den vakre italienske tittelen «Consigliere Delegato alla Tutela delle Tradizioni». Det viser seg at han er ansvarshavende for kulturarv i Venezia by. Det er med et brennende engasjement og tydelig stolthet han snakker om tradisjonsbåtene som fyller kanalen denne septemberdagen.

 - Det vi ser her i dag er en blanding av tradisjon, kultur og sport, forteller Giusto.

 - De tre går hånd i hånd. Den historiske opprinnelsen til regattaen er fiskernes nødvendige konkurranse om å komme først inn og selge fangsten sin til fiskehandlerne på markedet. Senere ble fiskernes roferdigheter gjenstand for konkurranser også for konkurransens egen del – som en regatta.

De fleste kjenner gondolene som «den tradisjonelle båten» i Venezia. Og de er overalt. Vakkert utført, holdt stilrene og tilsynelatende tro til byggeskikken. Selv gondolierene holder seg til en viss dresskode, uavhengig av hvilket «rederi» de jobber for. Men brukerne av gondolene er utenlandske turister.

 - Alle båtene som deltar i denne regattaen, er tradisjonelle båter fra Venezia og lagunen utenfor. Flere av de gamle båttypene er fremdeles gjenstand for en langsom evolusjon med små tilpasninger til praktisk bruk i hverdagen. Men regattabåtene holdes helt tro til en flere hundre år gammel utforming.

 - Det er en utbredt oppfatning blant folk utenfra at gondolen er den typiske tradisjonsbåten her i Venezia, men den har blitt symbolet på turisme. De typiske venetianske båtene er de vi ser i dag, forteller Giusto.

Sport og kulturarv
Det er ikke til å komme utenom – sport og konkurranse engasjerer! Roerne i Venezias tradisjonsbåtregatta har store sponsorlogoer på både båtene og klærne. De har like antrekk og energidrikk på flaske. Vi ser flere voldsomme følelsesutbrudd fra roere som er skuffet over egen prestasjon i dagens konkurranse. Regattaen er en folkefest, men det er tydelig at dette er alvor for utøverne som deltar.

I Venezia er det i dag rundt 30 aktive roklubber, universitetene har egne lag, og regattaene har flere klasser og kvalifikasjonsrunder i forkant. Her er det bare toppsjiktet av utøvere som er med. Regata Storica er den største konkurransen i året, men kun én av åtte kommunalt arrangerte regattaer for tradisjonelle robåter. Antallet uoffisielle regattaer som avholdes av klubbene selv, er visstnok langt større. Lagånd er en sterk drivkraft, og viljen til å bli bedre roere enn de andre klubbene bidrar sterkt til å holde tradisjonen i live.

Barna har egne klasser i regattaen. I de minste båtene, de såkalte «marcateras» og «puparinos», konkurrerer roerne opp til henholdsvis fylte fjorten og atten år. Hvordan rekrutteres de unge til sporten, undrer vi, og vet disse ungdommene at de også holder på med aktivt kulturvern?

 - De er absolutt bevisste om tradisjonen, mener signor Giusto. 

 - Disse barna har sett sine egne foreldre og besteforeldre gjøre det samme, og blir ofte tatt med fra de er små. Det er slik vi alltid har brukt byen. Når barn herfra krysser den lange broa over til fastlandet for første gang øker deres bevissthet om at vi lever litt annerledes her. At vi lever på vannet.

 - Det å lære seg å mestre båtene er en del av løsrivelsen, en del av å bli voksen. En nødvendighet for å være selvstendig. Noen tar så steget videre, trener og konkurrerer og omfavner sporten, forteller Giusto.

Levedyktig håndverkstradisjon
Åtte tradisjonelle båttyper konkurrerer i regattaen, men det finnes visstnok mange flere.  De minste ros av to barn, de største av åtte voksne mannfolk. Myndighetene i byen holder seg med komplette sett av konkurransebåter, for å sikre at regattadeltakerne har like båter i autentisk og tradisjonell utførelse. I tillegg har både klubber og privatpersoner båter til trening og privat bruk.

 - Disse båtene blir KUN bygget her i byen og på øyene i lagunen, av spesifikke tresorter, forteller signor Giusto stolt.

Det er vår plikt å se til at ethvert forsøk på å produsere dem i plast blir stoppet. Vi har sørget for, og sørger for, å holde denne håndverkstradisjonen levende. På sekstitallet sto det dårlig til med etterspørselen etter nybygde tradisjonsbåter i tre. Man ville ha modernisering, og markedet stupte. Så ble det iverksatt noen tiltak som fikk trenden til å snu. I dag er det en god balanse i produksjon og etterspørsel som holder håndverket levende, og nå vil jeg si det er ganske stabilt.

Han anslår at det er rundt 15-20 aktive verft i Venezia og på øyene i lagunen. Bare på øya Giudecca er det en klynge bestående av sju, åtte verft i et lite område, som samarbeider mye seg imellom.

 - Så dette håndverket overlever og er ved god helse, konstaterer han selvsikkert.

Tiltaket med stor T
Så hva skjedde egentlig da trenden snudde for tradisjonsbåtbruken etter de dystre sekstiårene? Det viktigste tiltaket heter «La Vogalonga», sier Giusto, og oppfordrer oss til å lese oss opp om arrangementet. Som sagt så gjort, og historien er til å bli blank i øynene av.

Det hele startet som en protestmarkering en maidag i 1975. Tre ro-glade venner og engasjerte innbyggere hadde over tid sett en trist utvikling i Venezia. Det ble lenger mellom hver gang man fikk øye på roere i lagunen, og den økende motorbåttrafikken hadde begynt å sette sine spor på byen. Så fikk de ideen om en stor mobilisering av robåter, en felles rotur gjennom byen. Ruta var på hele 30 kilometer og gikk gjennom de vakreste delene av Venezias lagune og kanaler. De inviterte alle som ønsket å ta vare på Venezias båtkultur til å være med – inkludert folk som for mange år siden hadde lagt inn årene for det de trodde var siste gang.

Det kom som en stor overraskelse at tanken skulle fenge som den gjorde. Da startkanonen smalt den 8. mai var det 500 båter og over 1500 roere som nesten lydløst la seg på årene i en felles markering av hva de mente byen var i ferd med å miste.

Den gjenvunne entusiasmen for byens robåttradisjoner vokste seg sterkere, og løpet av få år var det etablert over 50 roklubber i byen og øyene i lagunen. Siden starten i 1975 har arrangementet blitt avholdt årlig, som en sosial rotur og massemønstring av venetianere med årer. I rekordåret 2012 talte man 1800 båter og rundt 7000 roere. Både tradisjonelle båter og kanoer, kajakker og andre umotoriserte små farkoster deltar side om side.

Man kan nok kalle «La Vogalonga» en braksuksess hva angår gjenoppliving av robåtbruken, men problemene som motiverte til initiativet, er ikke løst. Venezia by har noen store utfordringer. Trafikken og den enorme turismen sliter på byen. At Venezia nå også har blitt et populært anløp for enorme cruiseskip, har de siste årene fått nye generasjoner av engasjerte innbyggere til å protestere.

Å ferdes på vann er vår kulturarv
Her hjemme leder Forbundet KYSTEN arbeidet med en felles nordisk søknad om å få klinkbåttradisjonen vår inn på UNESCOs liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. Venezia by er i seg selv et verdensarvsted, men hører kanskje byens ro-tradisjon hjemme på UNESCOs kulturarvliste?

Giovanni Giusto forteller at det er en diskusjon i gang om hvordan de skal forholde seg til UNESCOs liste over menneskehetens immaterielle kulturarv.                

 - Ro-tradisjonen er selvsagt viktig for oss, men vi vurderer å søke «det å ferdes på vann» inn på denne lista. Selv om man nå ser flere motorbåter enn robåter, er det å ferdes på vannet fremdeles selve essensen av hvordan vi lever her, og dette må tas vare på. En eventuell UNESCO-nominasjon vil altså handle om selve praksisen som er så spesiell og formet av byen vi bor i. Folk som har båt kalles på italiensk gjerne en «diportista» (en yachtsman/lystseiler). For en venetianer oppleves det som nedsettende å få denne betegnelsen, fordi det degraderer betydningen av det å bruke båt. Båt er noe man må ha for å komme seg frem. En av livets nødvendigheter. Det sier noe om hvor dypt denne kulturarven bor i oss.

Signor Giusto vil gjerne dele noen ord av den avdøde poeten Mario Stefani før vi skilles.

 - «Hvis Venezia ikke hadde broen som forbinder oss til fastlandet ville Europa vært en øy». Han smiler lurt, og vender tilbake til sitt følge av celebre gjester på VIP-tribunen.

Vil du lese mer? Bli medlem, og få tidsskriftet KYSTEN rett hjem fem ganger i året!