Innovasjon i tradisjon

Hvordan kan vi bygge og bruke trebåter i nye og innovative sammenhenger? Hva skjer av nyskapning på beslektede felt? Og kan nysgjerrige turister være med på å finansiere formidlingen av vår lange kulturhistorie? På hvilken måte kan universitetet bidra til å sikre båtbyggerkunnskap?

Artikkel fra tidsskriftet KYSTEN nr.5/2018. Tekst og foto: Bente Foldvik

For andre gang møttes et nordisk miljø av trebåtbyggere, universitetsansatte, museumsfolk, frivillige og kulturarbeidere på konferanse i Tromsø. Denne gangen på Tromsø Museum, som er en del av UiT Norges arktiske universitet. Lena Aarekol, direktør ved museet, ønsket velkommen med å vise fram det lange engasjementet museet har hatt for båtbyggertradisjonen. Første gang båtbygger Gunnar Eldjarn bygde båt på museet var i 1989. I 1991 ble fembøringen «Salarøy» ferdig, det siste prosjektet er ei spisse under oppføring som en del av universitetets 50-årsjubileum. Noen av museets båter brukes og tas vare på av Arctandria kystlag, som er et av 125 kystlag i Forbundet KYSTEN.

Forbundet KYSTENs generalsekretær, Per Hillesund, fortalte om forbundets mange strategier for å ta vare på bygging og bruk av tradisjonsbåter.

- Vi jobber for å binde båtbyggerfag til utdanningsinstitusjoner for å sikre denne tradisjonen. Siden 2014 har vi vært i dialog med UiT. Den første konferansen var i 2016, og vi har deltatt i en arbeidsgruppe. Forbundet er glade for og stolte av samarbeidet med universitetet og ser fram til å delta i en videre prosess, sa Hillesund.

Rektors hjertesak
Universitetets rektor, Anne Husebekk, la fram visjoner for et båtbyggerstudium på universitetet.

- Jeg håper at jeg neste gang vi treffes har mulighet til å presentere studenter, sa hun.

Hun leste et dikt av Helge Stangnes som handler om alle slags tresorter og hva de kan brukes til. «Båt må bygges av beste vyrke – da er det furua som byr seg til». Gammel lærdom fascinerer fortsatt.

- Vi har hatt tradisjonsbåtbygging på UiT i mange år, representert ved Gunnar Eldjarns aktiviteter. Det var ganske modige tanker som lå til grunn for at båtbygging ble en del av universitetet, sa hun. Det fantes en vilje til å prøve å prøve å forstå kompleksiteten i båtbyggerkunsten, og det ble klart at det er mye tradisjonskultur som må læres før man kan bygge båt.

- Universitetene har vært vant til å ta opp i seg det som er komplekst og vanskelig, sa Husebekk. Hun finner det naturlig at en båtbyggerutdanning kan tilhøre et breddeuniversitet fordi det er et fag som berører mange andre fag.

- Vi har skjønt at det er nasjonal interesse for å bygge opp et kompetansemiljø på dette feltet. Det finnes en nasjonal vilje, sa hun. UiT er ikke de første som tar tak i liknende kunnskap, på NTNU i Trondheim har de allerede utviklet et studium i bygging av tradisjonelle hus.

Husebekk påpekte videre at Norge har undertegnet UNESCOs konvensjon om vern av immateriell kulturarv, som forplikter nasjonen til å gjøre noe på dette feltet. Hittil har man lagt vekt på å ta vare på gjenstander, ikke kunnskapen om hvordan de ble til og i hvilke sammenhenger de ble brukt. Å verne båtbyggerfaget vil sikre en vesentlig del av kystnasjonens århundrelange immaterielle kulturarv.

Rektor skisserte hvilke muligheter som finnes ved å koble ressurser som allerede er etablert på universitetet. Hun ser blant annet for seg en grunnopplæring med historie, biologi, teknologi og nautikk. Båtbyggerhåndverket vil få en helt sentral betydning og bygge videre på den kompetansen som allerede finnes. Bruken av båtene vil blant annet være interessant for studenter ved Institutt for reiseliv og nordlige studier.

- Jeg har kjempegod tro på at det vil være veldig fristende for besøkende til Tromsø å få ro. Vi får et nytt museum ved fjæra midt i sentrum der det er en våg som passer til tradisjonsbåter. Ribber og snøscootere er på vei ut – disse båtene er på vei inn, mener hun.

Studentene som skal begynne, må allerede være dyktige håndverkere, på linje med de som søker opptak til kunstfagene. Hele Norden vil være et aktuelt rekrutteringsområde.

- Eksamen må være et arbeidsstykke, en båt. Slik jeg ser det må det være en praktisk eksamen, på likende måte som musikkstudentene eller kunststudentene blir vurdert, sa hun.

Det har også betydning for den videre prosessen at Tromsø Museum og Kunstfaglig fakultet blir slått sammen til en enhet fra nyttår. Kunstfagene har en studieadministrasjon som museet mangler.

- Vi får et nytt museum på en god og sjønær tomt som vi kan knytte et nytt og innovativt studium til. Jeg mener at dette er en god idé – jeg brenner for det. Det er min overbevisning at vi skal få dette til på en måte som gagner hele feltet. Alle båtbyggermiljøer i hele Norge og i hele Norden blir invitert med, sa rektor Anne Husebekk.

Kulturturistene kommer
Professor Britt Kramvig ved Institutt for reiseliv og nordlige studier har samarbeidet med Gunnar Eldjarn tidligere og kjenner denne kulturtradisjonen godt. Hun var opptatt av hvordan man kan bruke tradisjonen innovativt i reiselivssammenheng.

- Hva kan et sånt spennende studium skape? Hvilke muligheter har vi?

Hun framholdt at kulturminister Trine Skei Grande er svært opptatt av å koble kultur og reiseliv fordi det gir større muligheter for kulturgründerskap og økt vekst i norsk næringsliv. Det handler også om å dele vår historie, vår kunst og kultur med interesserte gjester.

- Disse turistene har lenge vært neglisjert, sa Kramvig.

Kulturturisme omsetter allerede for 14 milliarder, og det har vært en voldsom økning av antall reisende i denne kategorien i de siste årene. De som kommer fra utlandet er enda mer interessert enn de norske. De ønsker å sette seg inn i lokal historie og legender, kultur og levemåter.

- Turisten, det er oss. De er samme typen folk, sa hun og fortalte om de reisende, lærende menneskene med høy utdanning som ønsker produkter som de kan bli klokere av. De ønsker å møte kunnskapsrike folk de kan spørre. De er veldig kvalitetsbevisste og gjennomskuer med en gang det som har dårlig kvalitet. I møte med disse er det ikke nok med par ukers guide-kurs, de vil snakke med båtbyggeren, filosofen eller marinbiologen.

- Vi trenger mer kunnskap om hva innovasjon innebærer innen kultur og kulturturisme. Om 20 år, hva er det vi da skal være, hva er det vi da skal selge? Innovasjon må tenkes på nye måter. Innovasjon bygges på memories, minner. Innovasjon kobler nye og gamle ting og kunnskaper, sa Kramvig.

Men innovasjon er ingen enkel sak, man møter som regel mye motstand. Innovasjon hylles ikke før prosjektene lykkes. Det gjelder både nå og før. Det har skjedd koblinger og omkoblinger innenfor visse rammer også innenfor det vi kaller tradisjonskunnskap.

- Nå tenker vi nytt om fortida – som noe som er til stede nå. Noe som må avdekkes empirisk. Objekter fra fortida er noe som gir oss mulighet til å berøre noe tapt, men som vi fortsatt trenger. Skal det bli reiselivsprodukter av det, må det kurateres eller fortelles fram, sånn at det blir interessant for de som besøker oss. Hvilke nye fortellinger om båten trenger vi for å forme en bærekraftig måte å reise på, spurte Kramvig.

Hun liker for øvrig svært godt koblingen mellom kunstfag og museum, ikke minst fordi kunst blir kuratert på svært dyktig vis. Med et nytt museum med en havn åpner det seg også noen nye muligheter for å ta med gjester om bord på korte og lange reiser med råseilsbåter, bemannet av kvalifiserte folk.

- Jeg skjønte ikke vårt landskap før jeg reiste med en råseilsbåt langs kysten. Da ble det forståelig hvorfor folk bor der de gjør. Vi må ha visjonære tanker rundt hva vi kan bruke båtene til og forme reiselivsprodukter som kobler steder på interessante måter, sa Kramvig. Det er et stort rom for å tilrettelegge dette bedre enn det blir gjort i dag.

Turister lønner båtbyggere
Det er alltid spennende å komme til Norge å møte folk med samme interesse, men litt forskjellige innfallsvinkler sa Søren Nielsen, sjef for maritime håndverk og rekonstruksjon ved Vikingeskibsmuseet i Roskilde i Danmark. Museet har en rekke tradisjonsbåter som de bruker til å gi folk opplevelse med roing og seiling under kyndig veiledning. Som de sier – uten skip, ingen vikingtid. Turister kommer i strie strømmer og betaler gjerne for en times tur på Roskildefjorden.

- Er turisme og opplevelsesøkonomi en redningsplanke for den immaterielle kulturarven? Ja, men ikke bare, og ikke hvis man går på kompromiss med det faglige, sa Nielsen. Vikingeskibsmuseet har erfart at de besøkende vil oppleve noe som setter deres eget liv i perspektiv, og de vil møte folk som har investert tid og ressurser til å bli dyktige båtbyggere og seilere.

- Dette er et forretningsområde som kan gi noe tilbake til vårt hjertebarn – den klinkbygde båten. Det er turistene som betaler lønna til båtbyggerne, på den måten holder vi håndverket i hevd, sa han. Men turisme kan være ødeleggende for denne immaterielle kulturarven hvis det ikke tas behørig hensyn til fagligheten.

- Vi skal holde fast ved det gode håndverket og holde fast i publikum. Det kan være et kjempeparadoks. Båtbyggerne har behov for konsentrasjon og arbeidsro for å bygge båt, hvis ikke blir det ikke skikkelig. Turisten vil ha kunnskap fra håndverkeren som jobber med dette. Det er en hårfin balanse som vi er veldig oppmerksomme på. Vi forsøker å skjerme våre håndverkere når det er bruk for fred og ro – andre ganger kan det være greit med spørsmål fra publikum, sa Nielsen.

Tradisjonsbåter i undervisning og forskning
Båten er en nøkkel i hele kystkulturen, men det er liten tradisjon for å ha dette inn i universitetssammenheng, påpekte førsteamanuensis Terje Planke, Universitetet i Sørøst-Norge.

- Planene om et nytt tradisjonsbåtstudium har min jublende støtte, men man kan møte interessant motstand undervis i realiseringen av et slikt studium. Blir det mer båtbruk og bygging av dette?

Planke har erfaringer fra sitt arbeid på Norsk Folkemuseum som er en læringsarena for studenter i tradisjonelt bygghåndverk fra NTNU.

- Det har vært et veldig løft både for dem og oss å få inn slike studenter på museet, sa Planke.

Han påpekte at bruken av tradisjonsbåter blir en nøkkel for å gi dette feltet mening, ingen ønsker å produsere båter for bålet. Det er også viktig at håndverket er i fokus, det tar lang tid å bli dyktig.

- Studentene må lære å bygge båt på tradisjonelt vis for å gripe en dyp kunnskap. Studiet kan få relevans på en ny måte – nå er tida moden for det, i motsetning til for ti år siden. Plast suger. Trebåter kommer. Men bruken av båtene blir helt sentralt for forståelsen og for å få volum, sa Planke.

Han påpekte også at småbåtfeltet er viktig i museal sammenheng. Kystmuseene trenger båtkonservatorer, det finnes om lag 1500 tradisjonsbåter ved norske museer som ikke gir mening fordi veldig få i vår tid forstår språket rundt disse båtene. Konvensjonen om immateriell kulturarv gjør det litt enklere å få mer fokus på handling og deltakelse nå.

En drøm som vokste
Hardanger fartøyvernsenter begynte som en drøm, sa Peter Helland Hansen ved småbåtverkstedet på fartøyvernsenteret. Han har bygd robåter i 24 år.

- Drøm er sunn fornuft. Vi startet med et vrak av en båt. I 2017 hadde vi en omsetning på 33 millioner kroner, av dette er 32 % offentlige tilskudd, resten må vi skaffe. Vi har ikke et mål om høyest mulig profitt, men å holde flest mulig håndverkere i arbeid, sa Hansen.

Nå prøver de å få oversikt over alle kirkebåtene i Hardangerfjorden, som følge av at de har bygd en slik båt ved hjelp av Forbundet KYSTENs samarbeid med Sparebankstiftelsen.

- Det vi prøver på, er å fortelle den lokale historien med entusiasme. Da må vi vite hvor mange slike båter som finnes og hva de ble brukt til. De lokale eierne er historiefortellere, og de formidler vanvittig mye kunnskap.

Fordi fartøyvernsenteret må skaffe så mye penger, må de tenke kommersielt, og det er ikke noen enkel jobb.

- Det er kunnskapen rundt faget vi selger, mer enn produktene. Formidlingskraften ligger i å kunne noe skikkelig. Og der oppstår noen av vanskene – vi vil formidle, men må også få bygd disse båtene. Vi løser dette på forskjellige måter, sa Hansen. Fartøyvernsenteret har også god erfaring med å tilby kurs i forskjellige emner.

- Hvis vi har folk som er flinke til å selge, så får vi kanskje litt fart i dette, sa Peter Helland Hansen.

Tradisjoner som innsatsfaktor
Tradisjon og modernitet er ikke i konflikt, hevdet professor Rhys Evans ved Høgskolen for landbruk og bygdeutvikling på Bryne. Det er ofte man har tenkt på tradisjon som noe som forsvant da moderniteten kom. Evans tok til orde for å se på tradisjon som noe som kan skape nye markeder i framtida.

- Hvordan kan ting fra fortida bli nye kreative kunnskaper og skape nye markeder, spurte han. Da fiskerne fikk større og bedre båter, gikk robåtene ut av bruk, noen av dem havnet på museum der de støvet ned i mange år, men nå ser vi ny bruk av disse ressursene i en ny kontekst.

- Aktivitetene med å ro kobler nye generasjoner til gamle. Og dette ser vi ikke bare her, vi er en del av en mye større og internasjonal bevegelse, sa han. Gamle gårdsbruk blir revitalisert, hesteraser får nye tilhengere, vi har slow food og hele byer der alt går litt seint, som en kontrast til stressende storbyer.

- Islandshester fungerer ikke lenger som traktor, nå er de terapi, kjæledyr og ridedyr for turister – og det finnes et stort kunnskapsunivers rundt dem, framholdt Evans. Men han understreket at man må tjene penger for å kunne reinvestere i den tradisjonen man ønsker å bevare.

Nå planlegges det for eksempel et senter for hvalsafari på Andenes. Det får en spektakulær beliggenhet – like ved fyret helt ute i havgapet med en fantastisk utsikt mot havet, fortalte Camilla Ilmoni fra The Whale. Hun er marinbiolog og har drevet med hvalturisme på Andenes i de siste ti årene. Senteret skal bli en del av det internasjonale forskningsmiljøet og et sted der turister kan få oppleve nærkontakt med hval.

- Det er ikke noe sted i verden der forholdene er bedre for å få se hval enn akkurat her, sa hun. Hvalene holder til i dyphavet som bare er noen kilometer fra kysten. Spekkhoggere, finnhval, delfiner og andre hvalarter er her hele året.

Senteret skal ha en flott arkitektur, vitenskap og kunst skal kombineres med fortellinger om fortidig hvalfangst.

- Det skal bli en møteplass mellom menneske og hval som begrep, historie, myte, mysterium, naturfenomen og kunst. Vi vil formidle og skape bevissthet om at vi alle er del av et lokalt og globalt økosystem, sa Camilla Ilmoni. De ser for seg 70 000 betalende turister noen år fram i tid.

Rhys Evans spår at hvalsafari antakelig blir mer lønnsomt enn det hvalfangst noen gang har vært.

Også i Danmark ser man nye muligheter ved å ta i bruk gammel kystkultur på nye måter. Holbæk kommune forsøker å håndtere komplekse problemer med fraflytting osv. De ønsker mer dynamikk, utviklingskraft og innovasjon. Her kan den maritime kulturarven være en dynamo i byutviklingen og i møte med øvrige aktører som for eksempel skoleverket, turistindustrien, forretningsvirksomheter, foreningsliv med mer. I en nedslitt gammel havn har verft og beddinger blitt restaurert. Antall treskip har økt fra fem til 20, nasjonalmuseet er engasjert, Foreningen kystliv Holbæk er stiftet og et kystlivssenter bygges nå.

Veien videre
- Norge ble født i båten, det er helt udiskutabelt, sa stortingsrepresentant for SV, Torgeir Knag Fylkesnes. Han er utdannet filosof fra UiT.

- Det er interessant at UiT samarbeider med Forbundet KYSTEN. Hvis det er én høyere utdanningsinstitusjon som skal ta et overordnet ansvar for dette feltet, så må det være Norges kystuniversitet som ligger i en landsdel der havet alltid har vært helt sentralt. At vi styrker tradisjonsbæring når det gjelder båt er veldig naturlig og noe jeg heier på. Norge er havlandet nummer én, sa han.

Viserektor Sveinung Eikeland ved UiT er en av drivkreftene for å utvikle et senter for tradisjonsbåtbygging, i samarbeid med aktører internt på universitetet og på nasjonalt og internasjonalt nivå.

- Dette er et viktig signal fra stortingshold og et spor å gå videre på. Vi kan få eller bli gitt en sentral posisjon på dette feltet. Som rektor Anne Husebekk var inne på, det skjer også noe internt på UiT. I 2025 har det kommet opp et nytt bygg i sentrum. Det er ikke så mye vi vet konkret om dette enda, men det blir en forbedring av det museet vi har nå, og det gir noen nye muligheter. Den immaterielle kulturarven vil komme inn, og vi har et mulighetsrom for å få inn båtbyggingen i denne prosessen. Universitetsledelsen er oppmerksomme på dette og ønsker å få etablert et slikt studium, sa Eikeland. En viktig forutsetning er også at museet skal slås sammen med kunstfaglig fakultet. De har allerede studieprogram som faglig sett likner på det man kan utvikle innenfor håndverksfeltet.

- Et grunnleggende spørsmål som har vært stilt – blir studentene bedre båtbyggere av vårt studium? Svaret er ja, de skal bli bedre båtbyggere enn da de begynte. Utdanningen skal skje i båtbyggeriene, men det skal tilføres noe nytt, sa han.

På universitetene tar endringer ganske lang tid. Likevel har de kommet et stykke på vei.

- Jeg syns den måten dere forholder dere til dette på, er veldig spennende. Etter disse dagene her kan vi ta et steg videre. Vi må sette ned en gruppe som kan utvikle en studieplan. I tida framover vil vi trenge all den oppbakkingen vi kan få for å få dette til, sa viserektor Eikeland.

Denne konferansen var den andre i rekken av tradisjonsbåtkonferanser i samarbeid med UiT. Her kan du lese en sak fra forrige konferanse.