Tanken bak formen

Småbåter langs kysten er skapt i mange fasonger. Hvilke strategier var det egentlig båtbyggerne og fiskerne valgte? Hva var det de tenkte? Hvilken rolle spilte fiskeriene, vær og vind, bølgehøyde og lokale strømforhold for hvilken form båtene fikk?

Smakebit fra tidsskriftet KYSTEN nr.5/2017 - Tekst: Bente Foldvik

Forbundet KYSTENs årlige råseilsseminar gikk av stabelen i Tromsø i september, denne gang i samarbeid med UiT Norges arktiske universitet og Arctandria – Tromsø kystlag.

Tradisjonsforsker og båtbygger Gunnar Eldjarn, som er ansatt på universitetet, innledet det hele.

- Gamle folk brukte ikke ordet strategi, men likevel – vi har alle lurt på hvorfor båtene var så forskjellige langs kysten, sa han. Båtbyggere og tradisjonsforskere har kartlagt en stor variasjon i skrogform og seiltyper som var i vanlig bruk langs norskekysten på 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet, før motoren for alvor endret det hele.

Råseilsseminaret samlet mange av dem som har engasjert seg i å dokumentere og videreføre båtbygging i tråd med en levende ubrutt tradisjon med århundrelange røtter. Her var eksperter på ulike vestlandsbåter, åfjordsbåter fra Trøndelag, og nordlandsbåter som var i bruk på hele den lange og værharde strekningen fra Nordland til Russland. Båtbyggerne er blant landets dyktigste håndverkere, det er det ingen tvil om, men de er også båtforskere. Det var derfor duket for debatt på et detaljert nivå med en presis språkform, som ble brukt av båtbyggere for over hundre år siden. Gunnar Eldjarn og Jon Godal var pionerer i så måte, de klarte å redde den kulturarven i siste liten i løpet av 1980-årene. Nå er alle informantene døde.

- Det ligger noe bak der, noe vi ikke har fått tak i, noe vi ønsker å belyse på dette seminaret, sa Eldjarn.  

Bygd etter vær?  
Tradisjonsforsker Jon Godal trakk fram værets innvirkning på skrog og seil. Vi bor på en del av kloden som ligger midt imellom et høytrykksbelte og et lavtrykksbelte, og det blir det mye vær og uvær av. Innimellom oppstår det skumle polare lavtrykk, vår variant av tornadoer. Ingen seilere vil møte den slags til sjøs. Og vi har smale fjorder omkranset av bratte fjell med snø på toppen, der fryktelige fallvinder kan komme feiende.

- I Nord-Norge blir det vindstille i lang tid hvis det er høytrykk i nord og lavtrykk i sør. Man må kunne ro, påpekte Godal. De tradisjonelle nordlandsbåtene skulle derfor både være gode å ro og seile, også i hardt vær. Når vinden først kommer, blir den ofte sterk.

 Åfjordsbåtene fra Trøndelag er bygd i samme tankegang. De er lette å ro, seiler godt og tåler hardt vær til havs.  Hele den lange kyststrekningen fra Trondheim til Kirkenes var preget av disse båttypene, med noen dialektforskjeller som båtbyggerne fordypet seg i underveis i seminaret.

- I nord er det også vanlig at strømmen går én vei og bølgene en annen. Det blir det krappe bølger av. Nordlandsbåter er bygd for det, men ikke geitbåter, sa Godal.

Geitbåtene finner vi på Nord-Vestlandet, de var i bruk stort sett i skjermede farvann. De er bygd for halvvind, det vil si vind på tvers.

- Geitbåten er bygd for sterk og urolig vind. Utgangsstabiliteten er spesielt stor, men da egner den seg mindre i grov sjø, sa Godal.

Han påpekte at den sterkeste vinden her i landet er fra Stad og nordover til Rørvik. Fiskefeltene ligger ute på havet, og dit seilte sunnmøringene allerede fra slutten av 1600-tallet.

- Sunnmørsbåtene skulle ligge ute i havet og dra lange, brosme eller skrei på Egga. De lå langt ute i mye vind, påpekte han. Sunnmøringene utviklet en båttype som ble kalt snidbetning.

- Snidbetningen har en reist botn og henger godt fast i sjøen. Den er litt bredere etter lengden enn båtene nordafor, godt utlagt i framskotten, og seilet er heller lite i forhold til båten. En uværsbåt, sa Godal.

I vest finner vi også romsdalsbåten, bygd for krapp sjø inne i fjorden.

- I Romsdalen er det et stort nedslagsfelt for kaldluft fra fjellet. Her har vi kvass vind med korte strekninger av sjø å virke på, og det gir krapp sjø – vi må ha et rundt skrog.

I Skagerrak er det helt andre værforhold. Der er det nesten alltid vind. Om sommeren er det pålandsvind og sørvestlige vinder om dagen og nordavind om natta.

- I sør er det veldig stabil vind. Sørlendingene kan derfor ikke ro sånn som de kan i nord. Der er det landligge i vindstille. Enten det er lavtrykk eller høytrykk, så er det vind, sa Godal. Båtene var tyngre og bygd kun for seil.

Jon Godal konkluderte med at vi har en kyst med en kompleks miks av landformasjoner, hav, vind og temperatur. Dette var med i betraktningen til de som bygde og brukte båter. De hadde et rikholdig språk som karakteriserte landskap, vær, vind, sjø, seiling, roing og mer. Båtene ble bygd etter lokal skikk, tilpasset sted og farvann. De tilhørte for øvrig skikken, ikke den enkelte båtbygger. Båtene ble bygd for å tåle hele den kompleksiteten de ville møte. Variasjonene skyldes forskjellig bruk i ulike farvann.

- Motoren kastet om på alt, og det spesialiserte språket gikk ut av daglig bruk, påpekte tradisjonsforsker Jon Godal. På dette seminaret holdes språket i hevd, her er det mange kompetente folk som fortsatt kan bruke et svært gammelt båtbyggerspråk.  

Fiskebåter  

Båtbygger Arne-Terje Sæther i Tromsø tok for seg fiskerienes innvirkning på skrogformen.

- For nordlandsbåtens del er det de store fiskeriene som har påvirket båtene, sa han. Lofotfisket foregikk om vinteren, vårtorskefisket var på finnmarkskysten.

- De med kortest vei hadde de minste båtene. De som reiste langt, brukte ofte større båter. Fiskere fra Trøndelag hadde svære båter som var opp mot 60 fot, fortalte han.

Fra begynnelsen fram til midten av 1800-tallet var det store endringer i fiskeriene. Nye redskaper ble tatt i bruk. Det ble fisket med jukse, line og garn. Fembøringer, de største nordlandsbåtene, ble de vanligste garnbåtene. De som valgte å fiske både med line og garn, brukte de litt mindre åttringene som fungerte best for å kombinere de to driftsformene.

- Deltakelsen økte voldsomt på midten av 1800-tallet. Det ble trangt, man måtte tidlig opp for å sikre fangsten. Klokka seks var det utror, alle måtte vente til signalet gikk, og da ble det kapprodd, forteller Sæther.

På denne tida ble byggeprosessen effektivisert. Båtbyggerne tok i bruk bord som var saget og ikke hugget, båtene fikk høyere fribord og større lastekapasitet. 

- Båtbyggerne var klare med en ny båttype som passet til de nye betingelsene i Lofoten.

Listerbåten fikk ikke innpass, fordi båtbyggerne allerede hadde videreutviklet nordlandsbåten, mente Sæther. Listerbåtene ble bygd på Lista, helt sør i landet, og var på den tida fiskerimyndighetens favoritt.

- Fiskerne foretrakk egenskapene til nordlandsbåten som var en lett robåt, dryg fiskebåt, sikker seilbåt, og den kunne settes på land hver kveld, sa Sæther. Praktisk i ei tid uten havner.

Det ble bygd 100 000 nordlandsbåter mellom 1850 og 1880, hovedsakelig i Nordland i bygdene Bindalen, Rana og Saltdal. Det ble bygd båter også andre steder i nord, men mange av båtbyggerne i utkantene beholdt trekk fra den eldre nordlandsbåttypen lenger utover 1800-tallet.

- Nordlandsbåtreformen var en teknologisk og fiskerimessig nyvinning, men de sikkerhetsmessige faktorene fra det gamle ble videreført, påpekte Sæther. Nordlandsbåtene var med andre ord tilpasset mange forskjellige faktorer som båtene ville møte i nord, og båtbyggerne var i stand til å fornye byggemetoden da den nye lofotloven tredde i kraft i 1857. I praksis ble det et fritt hav med friere fiske og større mobilitet.  

Billig forskning  
Dette feltet av forsknings-Norge er ikke begunstiget med mye penger. Her finner vi folk som har hjerte for saken og som tåler å ligge i telt når de er på seminar. Etter innledninger på universitetet forflytter vi oss til Stakken på Kvaløya, der Arctandria – Tromsø kystlag holder til. Kystlaget er et hjertelig vertskap og sørger for fantastisk forpleining – i verkstedet.

Der ble blant annet resultatene av diverse krenge- og slepeforsøk presentert av båtbygger Gunnar Eldjarn.

- Hva kan vi finne ut av sjøl? Vi kan ikke spørre de gamle lenger, og vi har ikke tilgang på forskningsmidler. Finnes det noen måte å beskrive krefter på? Hvordan kan vi finne ut mer uten å betale en million?

For å få et omtrentlig bilde har de slept båter uten krengning og med tolv graders krengning.                

- Vi kan vise at båtene våre er skapt for å rette seg opp i fart. Det begynner å snu seg ved fem knop, sa Eldjarn. Dette gjelder for øvrig både nordlandsbåter og vestlandsbåter.

Hvordan fleksible skrog oppfører seg med seil i varierende vind, bølger og strøm er det så vanskelig å finne ut av, at ingen har beskrevet dette på en nøyaktig måte. Her er det et svært kunnskapsunivers som vi bare vet litt om. Men båter ble bygd for alle disse variasjonene.

- I dette arbeidet med strategier forsøker vi å finne ut noe som beskriver det rettende moment. De er også gode robåter alle sammen, men de er litt forskjellige. Hvorfor? Hva tenkte de?

Vi samler oss rundt forskjellige skrog og drøfter innløp og variasjoner i detaljer. Så var det tid for forsøk på fjorden. På fredag var det vind og regn, perfekte forhold for sammenliknende seiling. Lørdagen ble vakker med litt vind på formiddagen før det stilnet av og vi fikk fine forhold for testroing med ulike skrog. Kveitefiske inngikk i seminaret, det ble satt ut bruk på fredag ettermiddag. Lørdag formiddag kunne seminardeltakerne dra i land fem flotte kveiter på til sammen hundre kilo. Nok til at alle fikk med seg en bit hver hjem til seg og sine.

Artikkelen er en smakebit fra nyeste nummer av tidsskriftet KYSTEN. Bli medlem, og få bladet fem ganger i året!