Hermetikkens vekst og fall

Stavanger var et sted for seilskuter og sildeeksport. Så kom en krise, og Stavanger ble hermetikkens hovedstad. Også denne næringen forsvant ut av bybildet, ny krise, og byen ble oljehovedstaden i Norge. Det er ikke noe i veien med omstillingsevnen i vest.

Smakebit fra tidsskriftet KYSTEN nr.1/2018 - Tekst og foto: Bente Foldvik

Vågen i Stavanger er et sted turister oppsøker i vår tid. Men eldre folk husker fortsatt den tida da havna var et sted unge frøkner ikke gikk. Skulle man spasere, valgte man å gå rundt Breiavannet ved domkirka. Avstanden mellom Vågen og domkirka er bare et par hundre meter, men det var nok til å skille et fint strøk fra et som ble ansett for å være skummelt for unge damer.

Havna var et sted der hermetikkfabrikkene lå tett i tett. Da brislingfisket var på sitt beste, var Vågen full av fiskebåter. I dag smykkes den med veteranbåter og utesteder. Vi finner et smug opp til Øvre Strandgate der Norsk hermetikkmuseum ligger. Vi har en avtale med konservator Piers Crocker for å få et lite innblikk i hvordan denne epoken preget Stavanger. Hvorfor ble denne byen en hermetikkhovedstad, og hvorfor forsvant hele næringen ut av bybildet?

Det nye oppsto som følge av en alvorlig krise i seilskutefarten og nedgang i sildefisket. Silda forsvant, som den av og til gjør. Dampmaskinene var på full fart inn, det var ikke lønnsomt å drive for seil lenger, ei heller å bygge skuter i tre. Stålbåter med motorkraft var mer pålitelige, men det var i andre deler av landet de skulle tjene på det. Stavanger ble hermetikkindustriens hovedstad. 70 % av produksjonen i Norge gjennom hele perioden fram til 1970-tallet kom fra denne byen. Det startet i 1873 da Stavanger Preserving Co. ble etablert for å produsere middagshermetikk til skipsflåten.

Piers Crocker er leder for Norsk hermetikkmuseum og en begeistret omviser. Vi får se utstyr fra den aller første tida da fiskeboller ble produsert på boks i 1880-årene. Håndarbeid utført av damer. Produktene ble kalt for Stavanger-egg.

 - Hermetikkindustrien var en av de første arbeidsplassene i Stavanger der kvinner kunne få jobb, forteller Crocker. De fikk jobb tidligere som tjenestepiker, servitører i butikker osv., men at det var så mange ansatt som industriarbeidere var noe nytt.

 - De tjente riktignok lite, men likevel.

I den første perioden var produksjonen av hermetikk ganske allsidig. Seinere skulle sardiner på boks, som egentlig ikke er sardiner, bli et verdensberømt produkt.            

Fordi silda forsvant, ble det mye brisling i fjordene. Oppfinnsomme gründere som tidligere hadde handlet med saltet sild i utlandet, fikk smake røykt sardin i Tyskland og hermetiserte sardiner i Frankrike. Disponent Johan G. M. Mejlænder ved Stavanger Preserving Co. koblet kunnskapen sammen og skapte et nytt produkt – røykt brisling. De første var ferdige i 1879. Produktet fikk gullmedalje under fiskeriutstillinger i Bergen og bronsemedalje i Melbourne i Australia under navnet røykt sardin.

Crocker forteller at på denne tida hadde franskmennene problemer med tilgang på råstoff. Et nytt marked åpnet seg. Men franskmennene stusset da de fikk de importerte sardinene fra Norge, som jo ikke er sardiner, men brisling. I et tiår stevnet de norske produsenter for retten. Rettssakene om retten til sardinnavnet ble avsluttet i 1914 med tap for de norske hermetikkfabrikantene. De måtte slutte å bruke sardinbetegnelsen i Europa, men i USA og verden for øvrig kaltes de fortsatt sardiner.

 - Franskmennenes rettssaker var ikke populære i mange andre land, forteller Crocker. Rettssakene var rett og slett veldig god reklame i for eksempel England. Og i USA ble norske «sardiner» på boks omfavnet av utvandrede norsk-amerikanere som kjøpte alt som var norsk.  

400 patenter    
Det tidlige håndarbeidet var ikke lønnsomt nok, unge oppfinnsomme herrer fant snart på nye løsninger.

 - Det var ca. 400 patenter som ble registrert i forbindelse med hermetikkindustrien mellom 1880 og 1915, forteller Crocker.

Industrialisering og mekanisering kom i gang for alvor rundt 1900 og 1905. Vi fikk en overgang fra manuell produksjon til industriproduksjon, og antallet fabrikker økte. I 1893 var det 231 arbeidere som var ansatt i 15 fabrikker. I 1912 var 4029 personer sysselsatt i 44 fabrikker.

 - Første verdenskrig falt heldig ut for denne bransjen. Det var en enorm etterspørsel etter sardiner på boks, sier han. 350 millioner bokser ble eksporterte til begge sidene i 1915.

Vi vandrer rundt i utstillingslokalet og ser hvordan kvinnene tredde hver eneste brisling på en stang. De skulle ha samme avstand til hverandre, kloke hoder fant etter hvert ut hvordan dette kunne gjøres maskinelt. Men det er én jobb som fortsatt ikke kan gjøres med maskiner, og det er å legge fisken på plass i bokser.

 - Damene la fisken i boksene i etasjen over, og der var det bare damer. I etasjen nedenfor var alle maskinene, som ble betjent av menn. Det var for øvrig røykerne som fikk best lønn. De skulle passe på at all fisken fikk lik smak og måtte derfor flytte stativene opp og ned i ovnen. I 1910 var årslønnen for en røyker inntil 3000 kroner. De andre mennene fikk 1200 kroner, mens kvinnene tjente 400 kroner i året, og det var ikke lønn til å leve av. Et lite hus kostet på den tida 7500 kroner, kommenterer Crocker.

I starten på hermetikkperioden var en arbeidsuke 68 timer, først i 1927 ble arbeidstida redusert til 48 timer i uka. Det var et sesongpreget arbeid, knyttet til innsig av brisling i fjordene på Vestlandet. Arbeiderne bodde i nærheten og kom når det var bruk for dem. Brislingen fanges vanligvis om sommeren, rundt århundreskiftet ble også småsild og vinterfanget brisling tatt i bruk som råstoff.

Det må ha vært et yrende liv i havna for hundre år siden, tett i tett med hermetikkfabrikker og båter. De gamle sjøhusene fra sildefartens tid hadde blitt modernisert og var ombygd til fabrikker. Etter hvert ble det ikke plass til alle i havneområdet, lokaler lenger opp i bakken måtte tas i bruk, selv om frakten av fisk ble litt lenger. Bygningen der museet holder til var egentlig et gammelt garveri, men ble bygd om og tatt i bruk som hermetikkfabrikk i 1916 under navnet Venus Packing Co. Storslagent skulle det være.

Enorm internasjonal markedsføring
 - Det kanskje mest imponerende er markedsføringen, mener Crocker.

Produsentene deltok på utstillinger over hele verden, de hadde internasjonale agenter og avdelingskontorer, de var veldig tidlig ute med å produsere reklamefilmer, og de lagde plakater og fargerike etiketter som blikkfang på boksene. I løpet av industriens hundreårige historie ble det produsert 30 000 ulike etiketter.

Et av de eldste registrerte varemerkene er «Nansen paa Nordpolen», som Chr. Bjelland & Co. registrerte i 1896. Kjendiser og aktuelle hendelser ble brukt i markedsføringen. Polferdene til Nansen og Amundsen var i sentrum for folks oppmerksomhet den gang, og det ble laget en rekke etiketter med illustrasjoner av dem og natur og dyreliv i polområdene. Kongelige kjendiser var populært, særlig den unge kronprinsen. Kvinner ble også brukt som blikkfang. Blar man gjennom gamle samlinger med etiketter finner man dollar-prinsesser, nonner, pakkersker, tjenestejenter, havfruer, omsorgsfulle mødre og forføreriske danserinner. Etikettkvinnene var aktive på ski, skøyter og i forretningslivet før 1920. Drømte man om å bli rik, fantes det etiketter som svarte på det. På etikettene møter man de første velstående turistene enten på fottur i norske fjell, eller om bord på cruise-skip i norske fjorder. Ved å kjøpet sardinhermetikk fikk folk flest en liten smak av en overflodsverden, mente reklamen - og det virket. Folk i hele verden kjøpte brisling på boks. De fargerike etikettene ble etter hvert samleobjekt både for barn og voksne, særlig i Stavanger. Alle unger samlet på «iddiser».

Inn med kjøleskap, ut med hermetikk 
Hermetikkmuseet viser fram maskiner og utstyr fram til 1920-årene. Mellomkrigstida var preget av konjunktursvikt som medførte mange konkurser, men produksjonen holdt seg likevel høy. Under annen verdenskrig gikk hermetikken til tyske kunder. I etterkrigstida ble fryseanlegg og fryseskip tatt i bruk, og det ble mulig å produsere hele året. Mange fabrikker ble lagt ned, men den samlede produksjonskapasiteten ble opprettholdt fordi fabrikkene ble modernisert.

 - Hvorfor forsvant hermetikken fra Stavanger?

 - Det begynte å gå nedover på 1950-tallet. Kjøleskap og frysere ble stadig mer vanlig i husholdningene, og det endret tilbudet av mat som var tilgjengelig, påpeker Crocker. Behovet for hermetisk mat ble mindre, folk ville heller ha mat som var frosset eller nedkjølt. Den teknologien som hjalp til med å få jevn produksjon i løpet av året, førte også til at det ikke ble like stort behov for selve produktet.

 - Det finnes avisartikler som er tidlig ute med å påpeke at byen sto på ett bein. Hermetikken var hjørnesteinsvirksomheten i Stavanger, flere forsøker å drøfte hva som ville skje om dette ikke var lønnsomt lenger.

 - Og så skjedde akkurat det. Det må ha vært et slag for byen?

 - Ja, hermetikkindustrien sysselsatte halvparten av byens industriarbeidere på det meste og 15 prosent som var ansatt i støtteindustriene, sier Crocker.

 - Det var også en annen sak som hadde vært et problem i næringen hele veien, og det var den voldsomme konkurransen mellom produsentene, påpeker Crocker. De presset prisene ned og kjøpte hverandre ut. Til slutt var det bare tre svære fabrikker igjen. I 1976 ble det stiftet en hermetikk-komité for å redde bedriftene, men det var for seint, de gikk konkurs.

Nå har vi ikke snakket om fiskerne, det var krise for dem også. På 1960-tallet hadde de færre å levere brisling til, og sildebestanden fisket de ned. I 1960- og 1970-årene krakelerte gamle næringer, store deler av Vestlandet knaket i sammenføyningene. Og så kom oljen.

 - Oljen kom som en redning, sier konservator Piers Crocker.

Fiskere og hermetikkarbeidere gikk inn i godt betalte oljejobber og så seg ikke tilbake. Hermetikken klarte ikke å konkurrere med lønningene i oljeindustrien. Og nå? Hva skjer med oljen?

Brisling finnes det i hvert fall fortsatt i fjordene, men den brukes ikke lenger bare til menneskemat, men til fôr for oppdrettsfisk. Et hederlig unntak er firmaet King Oscar som fortsatt produserer brislinghermetikk, for det meste på en fabrikk i Polen… 

Artikkelen er en smakebit fra nyeste nummer av tidsskriftet KYSTEN. Bli medlem, og få bladet fem ganger i året!