Vakre, ville Vestfjorden

Den åpne, vide Vestfjorden viste seg fra sin aller beste side da 60 råseilere satte hverandre i stevne for å fiske på gammelmåten. Med to fembøringer og fire mindre nordlandsbåter rodde de ut og hentet i land flere tonn fisk i løpet av et par vinterdager i mars. Råseilsseminaret testet denne gangen ut båtene i den bruken de var bygd for.

Smakebit fra tidsskriftet KYSTEN nr. 5/ 2019. Tekst og Foto: Bente Foldvik

Når den verste kulda har sluppet taket, når skimrende, vekslende lys bader åpen fjord og lange fjellrekker i nyanser av pastell, da kommer torsken skridende. Den er født her i Vestfjorden en vinterdag for mer enn sju år siden, var heldig med oppblomstringen av raudåte-føde, ble ført med svære havstrømmer nordover mot Svalbard, og der slo den seg ned på bunnen for å vokse. Som ungfisk har den besøkt finnmarkskysten på jakt etter lodde og søkt etter småsild i Barentshavet. I årevis har den unngått kystfiskere og trålere. Når tida ble moden, har den fulgt etter gammel skrei for å finne tilbake til stedet der den ble født for å føre generasjonene videre.

Og her er vi. Vi har møtt opp som folk har gjort i tusen år før oss, for å høste av overskuddet. Vi har rodd ut på Vestfjorden, som folk har gjort i mesteparten av den lange tida man har fisket her. Riktignok har vi med oss nylonsnører, det er jo en moderne tilpasning, men nordlandsbåtene er av samme fasong som dem som fantes i tusentalls tidligere. Vi er her for å få et lite glimt av hvordan et lofotfiske anno 1800-tallet kan ha artet seg.

Siden den gang har båtene blitt større og fiskeutstyret bedre. Det ble så effektivt etter hvert at både torskebestanden, sildebestanden og loddebestanden ble alvorlig nedfisket. De tre er nøkkelarter i et finstemt økosystem. Men forvaltningen av fiskebestandene har i de siste tiårene vært en suksess. Nå kan vi oppleve en fjord full av torsk i godt hold. Det er så mye fisk her at flinke fiskere er ferdig med kvota si i løpet av noen dager. Alle vet at de ikke kan fiske fritt, i så fall vil torskebestanden komme under bærekraftig nivå på kort tid. Bærekraftig er for øvrig et ganske nytt ord, i tidligere tider hadde de ikke en sjanse til å klare å få tak i så mye fisk at bestanden ble truet.

Det er den tida vi skal bli litt kjent med. Hvor slitsomt var det egentlig? Kanskje våre forfedre hadde noen fine dager på fjorden også?

Etterspørsel endret båtene
Vi har sjekket inn på Heimgårdsbrygga i Henningsvær sammen med 60 andre deltakere på et råseilsseminar som denne gangen er viet lofotfisket. For første gang var det venteliste for å få være med. I et ominnredet lagerlokale, bygd av solide tømmerstokker for 170 år siden, er vi samlet for å høre hva båtbyggerne Gunnar Eldjarn og Arne-Terje Sæther har å si.

- Det er en sammenheng mellom hvordan båtene er og hva de ble brukt til. Går det an å se på båtene om de var juksabåter, linebåter eller garnbåter? Hva er det med fisket som gir avtrykk i båten? Er det noe som er spesielt for fisket i Nord-Norge, spurte Eldjarn. Han påpekte at gammel fiskeristatistikk viser at 95 prosent av torskefisket foregikk i Lofoten. Skreifisket var større enn alt annet fiske i hele Norge, både i antall fisk og i eksportverdi. Eksporten av tørrfisk startet for alvor på 1100-tallet. I mange hundre år var fiske med et snøre med en eller flere kroker på enerådende, såkalt juksafiske.

- De gamle båtene var veldig lave, du kunne ikke ha mye last om bord i dem, sa Eldjarn. Det finnes noen bevarte juksabåter fra 1700-tallet, blant annet har de en på Norsk Maritimt Museum i Oslo.

Etter hvert økte etterspørselen etter fisk, og stadig flere båter og folk fant veien til Lofoten.

- Fra 1830 til slutten av 1800-tallet økte antallet fiskere fra 3000 til 30 000. I samme periode forandret båtene seg veldig. Halvromsbåtene dukket opp og ga mer plass til fangst og redskap. Båtene ble påbygd med et bord i høyden for å tåle mer. Båtbyggerne gikk over fra gammel til ny alen, og det førte til at båtene fikk dobbelt så stort volum. De sluttet å hugge bord og gikk over til å bruke sagde bord, fortalte Eldjarn.

Teknologiutviklingen fortsatte, dog ikke i samme tempo som vi opplever i vår samtid. Garnspellet kom på slutten av 1800-tallet, og hampegarn får du ikke plass til i en liten båt. Det var de største nordlandsbåtene, fembøringene, som ble tatt i bruk som garnbåter. De litt mindre åttringene ble brukt som linebåter lang opp mot siste verdenskrig.

Morgengry
Klokka seks er vi klare i havna i Henningsvær, som alle de andre fiskerne som er på vei ut til fiskefeltet. Det er hektisk aktivitet av båter og folk, selv om det har blitt slutt på fortidas praksis med startskudd for utror. Vi går om bord i fembøringen «Nordlændingen» som Salta kystlag i Bodø eier. Ikke for å sette garn denne gangen, vi skal være følgebåt for de fire mindre robåtene. De fleste moderne fembøringer har motor, så også denne, og det er jo praktisk når det er så lite vind. En fembøring er tungrodd, i motsetning til de mindre båtene som gjør god fart ut av sundet for årer.

Det er et par kuldegrader i lufta, de første solstrålene treffer Lofotveggen i vest og farger fjellene rosa. Vi går sørover, en times rotur rett ut i havet med tre knops fart. Vante roere ser ut til å kose seg om bord. Alle deltakerne er kompetente båtfolk, enten de er fra nord eller vest eller sør.

Sola stiger og varmer litt. Vi har kledt oss i ull, på samme måte som de som kunne holde varmen til sjøs i gamle dager, men vi har juksa med ytterklærne. Skinnhyre er svindyrt i vår tid, flyteplagg er mer overkommelig og sikrere. Ulla i våre klær er heller ikke finrenset fra villsauer eller gammelnorsk spelsau, som jo skal ha enda bedre egenskaper enn det moderne ullplagg har.

Vel framme slenger vi ut snørene, og det går ikke lang tid før vi får fisk. Svær torsk, mye torsk, velholdt og fin, den største opp mot 30 kilo. Det er jo bare å hale inn den ene fisken etter den andre, hver av dem inneholder så mye mat som et lam. Du verden, det er lett å forstå hvorfor fiskere i alle tider samles her! Maken til fiske har få av oss noen gang opplevd. Men vi jukser, vi bruker moderne jukse med fine, blanke kroker og nylonsnøre. Det er ikke sikkert de fikk like mye fisk per mann i gamle dager.

Båtene blir fort fulle av skrei. Etter fire timer har en av robåtene fått nærmere nitti fisk. På tide å sette kursen mot Henningsvær. Tungt lasta bruker roerne lengre tid tilbake. Et lett nordavindsdrag imot hjelper heller ikke. Etter et par drøye timer er de tilbake på Heimgårdsbrygga.

Så begynner resten av jobben, og den tar nesten like lang tid. Fisken skal sløyes og prekeveres, det vil si sorteres og behandles i tråd med hva den skal brukes til. De aller største flekkes, saltes og skal tørkes til klippfisk. Noe fin, stor fisk skal henges på hjell til tørrfisk. De minste deler vi opp og koker til middag sammen med lever og rogn. I gamle dager kokte de alt i ei gryte, vi gjør det på nymotens vis med egne kjeler for poteter, rogn, lever og fisk. Vi har bragt på land mer enn nok fisk til middag til 60 personer. Både vi og de gamle spiste flatbrød til. Nydelig mat, ingen tvil om det.

- Vi var ikke her primært for å fiske, men der tok vi feil. Det er kjempeartig å få fisk! Fiskebruksdelen ble også viktig, og folk var kjempeivrige med å prekevere fisken, sa Arne-Terje Sæther under oppsummeringen.

- Det var veldig positivt at seminaret var koblet til et så fantastisk fiskeri, mente Peter Helland Hansen fra Hardanger fartøyvernsenter.

- Det var på alle måter en stor opplevelse. Jeg synes virkelig at det direkte og umiddelbare mål om å komme ut på vannet for å fange torsk som har vært fanget nettopp her, i hundrevis av år, ga en fantastisk god mening. Det var en deilig direkte måte å snakke om båt, innretning, form og tradisjon på, sa Søren Nielsen ved Vikingeskibsmuseet i Roskilde i Danmark.

- Det er den beste dagen i mitt liv, føyde Preben Rather Sørensen til.

Så det var kanskje ikke så tungt og hardt og forferdelig det våre forfedre opplevde heller? Kanskje det var dager av ren lykke?

Bli medlem, og få bladet vårt i postkassen fem ganger årlig!