Sensasjonelt autentisk vestlandsjekt

- Holvikejekta er uten tvil det mest bevaringsverdige fartøyet her til lands. Det mener Gunnar Eldjarn, forfatter og båtbygger ved Norges arktiske universitetsmuseum i Tromsø. Nå får fartøyet en eget bygg for bevaring og formidling.

Smakebit fra Tidsskriftet KYSTEN nr. 2/2021. Tekst og foto: Stig Tore Lunde

Jekta står fortsatt i samme fjære som den har gjort siden den var ny i 1881. Nå skal museet på Sandane bygge en moderne hall som både sikrer jekta mot forfall og gir publikum større mulighet for å studere den unike båten.

De var framsynte i Nordfjord Sogelag i 1907. Da eierne av den store jekta i Gloppen i Nordfjord ville selge, så sogelaget muligheten for å sikre båten for framtida. Takket være dem har vi i dag et enestående autentisk kulturminne som er uforandret fra jekta ble bygget i 1881. Eldjarn peker på at Holvikejekta må sees i sammenheng med storskipsbyggingen i Norge i vikingtida og i Europa i middelalderen. Jekta er det eneste gjenværende fartøyet overhodet som i kraft av sin størrelse og konstruksjon kan knytte oss til de store knarrene fra vikingtid og middelalder, mener han.

- Holvikejekta er egentlig en sensasjon av et fartøy der hun står. Det er uforståelig at den har fått stå så ubeskyttet og ubeskattet i så mange år. La oss håpe at vi kan bidra til å endre dette fartøyets posisjon i historiefortellingen vår, sier Eldjarn.

Holvikejekta er den eneste store åpne jekta som er bevart av de mange hundre som trafikkerte norskekysten, framhever Arne Emil Christensen, professor emeritus i nordisk arkeologi, tidligere ved Vikingskipsmuseet i Oslo. Vi har tre vikingskip bevart, påpeker han, men bare én stor vestlandsjekt.

Jektefarten
I mer enn 400 år var jektefarten langs norskekysten fra Bergen til Nord-Norge avgjørende for handelen. Jektene var ikke bare viktig for kystsamfunnene, men også for norsk utenrikshandel.

- Fra den tida vi har statistikk fraktet jektene tran, tørrfisk, saltfisk og klippfisk tilsvarende 56 % av norsk eksport. Man kan godt si at skreifisket i Nord-Norge og jektefarten var landets livsnerve, sier Gunnar Eldjarn.

Jektene var mindre seilfartøy uten dekk som kunne ha en størrelse på opptil 20 meter. De hadde stor bredde og rommet mye last. En høy mast med råseil og den høye forstevnen er karakteristisk. I en tverr akterende er det et rom med ett eller to vinduer.

Gunnar Eldjarn beskriver utviklingen av fartøyene i en artikkel i tidsskriftet Ottar som utgis av Norges arktiske universitet UiT:

Byggingen skjedde med basis i den vestnorske og nordnorske båtbyggertradisjonen. Det er trolig at jektene overtok knarrens rolle som fraktefartøy. Jektene var klinkbygde og uten dekk. Hogde halser forut gir skroget et godt innløp. Dette bidrar også til å minske motstand i sjøen samt å minske avdrift under seil.

De åpne båtene var spesialbygget for frakt av tønner med tran, rogn, tørrfisk og ved. Vedjektene fra fjordbygdene i Sogn og Nordfjord kunne være bandet (spantene lagt i) eller innredet på en annen måte enn tørrfiskjektene som kom nordfra. Tre doble beter (tverrskips avstiving) avgrenser det som er lasterom i alle jekter.

De nordnorske jektene måtte lastes med tønner mot bunnen slik at de fikk nok ballast til å kunne seile. Tørrfisklasta som ble lagt oppå tønnene, kunne stikke opptil fem meter opp på masta. Slik kunne ikke galeaser og jakter med bom og dekk lastes.

I artikkelen beskrives hvordan spenntaket (avstanden i båten mellom bandet ved tofta der man sitter på og bandet bakenfor der man spenner fra når man ror) også bestemmer mye av byggemåten for disse store båtene. For at tønner skulle ligge i ro når de ble stablet om bord, ble de laget slik at de passet med denne romlengden. Antall tønnerom beskriver konstruksjonen i lengderetningen. I bygdebok for Rana skriver jektebyggeren Ole Christensen Løkberg at en bestilling av ei jekt ble gjort ut fra antall tønnerom.

Forordninger gitt av konger i middelalderen begrenset hanseatenes mulighet for å seile nord for Bergen:
«Ingen i by eller bygd have tillatelse at bygge noget kjøbmandsskib, for at seile nord i landet eller skattlandene, undtagen de som formaaede at gjøre det af eget gods uten at optage laan hos lensmænd eller fremmede, og avsagde ed her paa. Det forbydes alle kongelige ombudsmænd, fornemmelig fehirden i Bergen, at taale eller tillade, at nogen byggede skib i mod dette forbud. Skibet skulle konfiskeres for dem som handlede derimod».

I 1490 tillegges det at bønder ikke fikk drive utenriksfart og at båtstørrelsen ble begrenset til å laste 48 tønner. En slik båt var ikke større enn ti meter. Helt til 1800-tallet var det uvanlig med større båter enn 14-15 meter.

Kjøllengden var bemerkelsesverdig liten fram til 1820. Skattleggingen ble basert på kjøllengde og ikke på lasteevne, og det kan ha medvirket til at jektene ble så enormt brede. Uttrykket «paragrafbåt» er kjent fra historien både til fiske- og fraktefartøy.

Da kjølen ble strukket for byggingen av Holvikejekta i 1881, var jektene i ferd med å miste hegemoniet som «livsnerven» på kysten. Dampskip fraktet last og passasjerer, og større seilskip konkurrerte om fraktene.

Holvikejekta i Gloppen
I fjordbygdene på Vestlandet var det vanlig at flere nabobønder slo seg sammen og fikk bygd jekt på 1700-tallet. Bøndene eide og drev båten i fellesskap. Jekta ga dem mulighet for å nå et større marked for varene de produserte på gårdene. Det var vanlig å frakte tømmer, tønneband, bastetau, never, tønner og hjemmelagde varer for salg i byen. Levende dyr, masteemner og båter kunne også få plass om bord.

Holvikejekta ble bygd og finansiert i et sameie mellom fire gårdsbruk. Hver av eierne bidro med en fjerdepart av tømmeret som gikk med til byggingen. Utgifter knyttet til bygging ble fordelt på samme måte. Arbeidsstokken var på ni mann: fire båtbyggere, fire håndlangere og én smed. De bygde uten tegninger, men med kunnskap som hadde gått i arv i generasjoner. Byggingen skal ha tatt ti til elleve uker. Da båtgranskeren Bernhard Færøyvik (1886-1950) dokumenterte Holvikejekta i 1931, anga han byggekostnaden til 3200 kroner. En lokalhistoriker (P.R. Aaland, 1971) fant en samlet pris på 3800 kroner for seil, skrog og rigg.

Jobben med å reise masta, som var hele 27,5 meter, ble gjennomført ved at jekta ble lagt inntil en bratt fjellside med forstevnen mot land. To digre furuer var feste for tauverk og taljer inne på land.

Hver vinter sto jekta på land i et naust. Ved sterk flo kunne jekta trekkes på land i en vaul, ei renne som var gravd opp fra fjæra opp til naustet. Båten ble jekket opp med to jekteskruer slik at den kunne stå trygt plassert gjennom vinteren.

En vårdag, gjerne i mars, gikk det bud fra eierne til folk i bygda. Da var det behov for hjelp til å skubbe jekta ut igjen. Først ble den skrudd ned slik at den hvilte på kjølen. Ved full flo satte karene skuldrene under jektebunnen og tok tak under «suene» med hendene. Slik ble skroget flytta med mannemakt helt til det fløt. Da var karene våte helt opp i skrittet!

Etter å ha vært på land, var båten lekk. De brukte maurtuer for å tette båten, det ble kalt å maure. Maurtuene var samlet i sekker. Fra skipsbåten kunne de slippe maurtuene innunder slik at de tetta der de så at det lakk. Etter at jekta var tett ved hjelp av mauring og trutning, kunne den settes i drift. Den seilte ofte tre-fire turer til Bergen med ved og trelast i løpet av én sesong.

Robåten, eller «skjebåten», som den ble kalt, ble brukt sammen med jekta. Enten på slep eller som lettbåt ved varping, fortøyning eller når varer skulle fraktes fra land.

Holvikejekta kunne laste mer enn 120 favner ved, og den hadde hele 18 tønnerom og kunne laste 750 tønner! Skulle det lastes over rekkehøyde, ble det satt opp staker og påmontert bord langsetter lasta. Det ble strukket tau over til staken på andre sida slik at lasta ble stabilisert.

En styrmann ble hyret, mens eierne av båt og last gjerne var med som mannskap. For jektene i Nordfjord var den første utfordringen å komme ut til kysten. Vanligvis kom det en god bør østfra ved soloppgang. Derfor var det vanlig at mannskapet sov om bord natta før avgang slik at de kunne tørne ut tidlig. I firetida ble skomfarseilet heist og kursen satt ut fjorden. Var det lite vind, ble toppseilet benyttet. Var det god bør, kunne en tur til Bergen være unnagjort på én dag eller to. I forhold til størrelsen stakk ikke jektene dypt. De kunne seile i farvann som var temmelig grunne.

De seilte bare i dagslys. Etter å ha fortøyd i ei grei havn langs leia, kunne noen av mannskapet ta plass i køyene akterut. Styrmannen hadde fast køye på styrbord side, mens to av mannskapet hadde køyer på babord. I vengen, kahytten i akterenden, var det også et sammenleggbart bord og en liten bysseovn. Det må ha vært trangt om bord når det var åtte-ni personer med på turen.

Under seilasen sto det en mann på vengen og styrte. Hvis det var høy last, kunne et par mann stå oppå lasta og holde utkikk. Hvis styrmannen var erfaren og godt kjent, gikk de gjerne den indre leia ned til Bergen. I noen av de trangeste løpene var det vanlig at et par mann gikk på land og dro jekta gjennom sundet. Yngre og uerfarne styrmenn brukte kart og kompass og gikk gjerne utenom de trangeste løpene, men der fikk de ofte slite med stor sjø.

Hver mann hadde niste til seg selv i ei kiste som ble oppbevart i vengen. Maten ble kokt på kisteovnen. Potetene var felles, mens kjøttstykkene ble holdt atskilt. De ble merket med en tråd før de havnet i gryta. Køyklær måtte hver holde selv. Det var hjemmelaga ulltepper, ryer og madrass og puter fylt med halm.

Inntektene kom fra salget av varene i byen. Det var tette bånd mellom driften av gårdene og driften av jekta. I Bergen ble lasta solgt, og varer som de trengte hjemme, ble kjøpt inn. Styrmannen holdt greie på oppgjør både med kjøpere og leverandører.

Jektevaulen intakt
Våren 1907 ble ikke Holvikejekta sjøsatt. Det blir sagt at det ikke var jekta sin tilstand som avgjorde dette, men at det var vanskelig å skaffe det rette mannskapet. I 1909 kjøpte Nordfjord Sogelag den og kunne gi den videre til Nordfjord Folkemuseum da det ble stiftet i 1920. Hundre år etter står jekta fortsatt på Øyrane ved Sandane, i den samme jektevaulen som den sto i da den var i drift.

Da den kjente båtgranskeren Bernhard Færøyvik kartla tradisjonelle bruksbåter fra Sogn og Nordfjord på 1920-tallet, ble jekta godt dokumentert. Jekta har også fått fyldig og god omtale i flere publikasjoner, som i Holvigjagten av Einar Tenden 1971, tegning og omtale i Inshore craft of Norway A.E. Christensen, 1979 og senest i Holvikejekta – sjøens stavkyrkje av Ove Eide, 2017.

Det har blitt gjennomført en lang rekke med tiltak for å verne om den gamle båten. På 1960-tallet ble dagens naust oppført. Men vind, vær og temperaturforskjeller tærer på det gamle skroget. I tillegg har angrep av råte og borebiller vært et problem.

De siste årene har Musea i Sogn og Fjordane arbeidet aktivt med å kartlegge tilstand og legge planer for hvordan jekta kan bevares for framtida. På grunn av stor risiko for deformering er skroget støttet opp med mange støtter. Hardanger fartøyvernsenter har levert tilstandsrapporter som beskriver status samt at de gir forslag til nye tiltak. Ønsket om å bedre tilgangen for publikum er også sterkt. Et nytt bevarings- og formidlingsbygg er nå på trappene.

Avdelingsdirektør ved Nordfjord Folkemuseum, Anne Kristin Moe, understreker hvilken stor betydning Holvikejekta har for museet:

– Hun er selve diamanten i samlingen vår. Jekta var den første gjenstanden og kan også sies å være grunnlaget for selve museet. Denne båten er av stor betydning for Vestlandet, men også for Norge. Den ble sikret slik den var bygd og framstår uten ombygging. Med sitt klinkbygde skrog står Holvikejekta i samme båtbyggertradisjon som vikingskip og middelalderskip. Nå er planen at publikum skal få komme nær og at de også skal få mulighet til å studere skroget fra flere perspektiv. Det er et mål å opprettholde den materielle autentisiteten – noe som er viktigere enn det rent visuelle inntrykket for publikum. Vi vil ikke benytte deler som ikke er tatt vare på, som for eksempel mast og seil, sier hun.

Huset skal bygges på samme sted som jekta står i dag. Området ligger vakkert til med flott utsikt. Her finnes flere naust som gir et fint miljø for nybygget. Bygget blir reist på rammer av limtre og skal kles med tjærebredde spon.

I prospektet heter det:

Vernebygget skal vere enkelt i uttrykket – der Holvikejekta alltid er i sentrum – men også ha arkitektoniske kvalitetar, som er jekta og opplevinga av den verdig. Det er lagt opp til ei utstilling om tradisjonsbåtbygging i et eige utstillingsrom. Her vil vi vise tre nordfjordbåtar av ulik storleik og gjennom tekst og bilde formidle den alderdomlege klinkebyggingstradisjonen som framleis er levande, og som ein kan sjå igjen i jekta.

Museets hovedoppgave nå er å finansiere et bygg som bevarer Holvikejekta som den er på best mulig måte. Men hvis man skulle ha blitt bedre kjent med båtens egenskaper i bruk, trenger man et kopibygg.

– Hvis en stiftelse eller en annen gruppe vil bygge en kopi, så må Holvikejekta være et spennende utgangspunkt, sier Anne Kristin Moe, avdelingsdirektør ved Nordfjord Folkemuseum.

Sommeren 2019 åpnet Jektefartmuseet i Bodø, bygd rundt nordlandsjekta «Anna Karoline». «Anna Karoline» fraktet fisk fra Nord-Norge til Bergen, men ble i løpet av sin aktive periode ombygd og modernisert. Holvikejekta fraktet ved fra fjordene på Vestlandet til Bergen og er ikke bygd om. Til sammen kan de to museene gi en helhetlig formidling av jektefarten i Norge. Vi får håpe at vi kan besøke Holvikejekta i nytt bygg i 2022 som framdriftsplanen for prosjektet setter som mål.

Interessert i å lese flere artikler som denne? Bli medlem, og få tidsskriftet KYSTEN i postkassa fem ganger i året!