Radikal verneplan
De små og åpne båtene er en essensiell del av vår kulturarv. Det haster med forpliktende vernetiltak før store deler av denne kulturarven forsvinner. Riksantikvaren deler dette synet og ga derfor Forbundet KYSTEN i oppdrag å finne ut hvordan en verneplan for disse båttypene bør lages.
Artikkelen er en smakebit fra Tidsskriftet KYSTEN nr. 1/2021 Tekst: Tore Friis-Olsen
Et storstilt registreringsarbeid må være første fase. Vi anslår at det er behov for minst 25 årsverk over to år for bare denne delen av arbeidet. I denne artikkelen skal jeg redegjøre for hvordan vi mener en verneplan bør organiseres og hvilke temaer som bør med.
Etter at Riksantikvarens verneplan for fartøyvern gikk ut i 2017, har Forbundet KYSTEN og Norsk Forening for Fartøyvern arbeidet aktivt med å få Riksantikvaren til å lage en ny plan. Forbundet KYSTEN har påpekt behovet for egen verneplan for de små og åpne båtene. Riksantikvaren, ved seksjon for tekniske og industrielle kulturminner, var enig i at arbeidet med en slik plan måtte prioriteres. Som et ledd i dette ga Riksantikvaren Forbundet KYSTEN i oppdrag å lage et forprosjekt som skulle berede grunnen for en egen verneplan for små og åpne båter.
Et eget utvalg ble opprettet ved prosjektstart og bestod av følgende kompetente personer: Arne Høyland, kulturarbeider, Elisabeth Erke, museumsleder ved Tana museum og representant fra Sametinget, Gunnar Eldjarn, båtbygger ved UiT Norges arktiske universitet, Jon Bojer Godal, håndverksforsker, båtbygger og kulturhistoriker og Tron Wigeland Nilsen, pensjonist, tidligere generalsekretær i Norges museumsforbund og daglig leder ved Oslofjordmuseet. Undertegnede var prosjektleder.
Forprosjektet ble satt i gang i september 2019 og avsluttet mai 2020 med en rapport som ble overrakt til Riksantikvaren.
Ved siden av å foreslå hvordan verneplanen burde organiseres, ble vi også bedt om å gjøre følgende: Anslå hvor mange båter som finnes, lage en liste over kategorier og hovedtyper av de ulike båttypene i Norge og foreslå kriterier og et system for vern og fredning av et representativt utvalg små og åpne båter. Vi skulle også vurdere om et begrenset utvalg av små åpne båter som inngår i et helhetlig system med tilhørende naust skal med i en slik verneplan.
Små og åpne båter?
Når det gjelder definisjon og avgrensning har vi lagt til grunn Nasjonal verneplan for fartøy 2010 - 2017 der man med små og åpne båter mener følgende: «Små tradisjonsbåter, mindre fiskesjarker, fembøringer og større tradisjonsbåter uten dekk». Med unntak av mindre fiskesjarker og motoriserte båter til fritidsbruk, som kan være bygget med fast dekk, handler det om båttyper som er åpne, som ikke er beskyttet mot overvann og som kan fylles av nedbør eller sjø.
Et representativt utvalg av båter som bør vernes må inkludere båter uavhengig av hva slags materialer de er bygget av eller hvilke produksjonsformer som er benyttet. Det betyr at også plast- og aluminiumbåter må inngå i verneplanen.
Registreringer i første fase
Vi kan slå fast at svært mange av de båtene som vi anser som kulturhistorisk viktige å bevare, er i svært dårlig forfatning. Det er hva vi kjenner til. Det er imidlertid mye vi ikke vet, som for eksempel hvor mange båter som finnes «der ute». For å skaffe oss en viss oversikt, foretok vi «stikkprøver» i noen regioner langs kysten. Gjennom hva vi oppdaget har vi god grunn til å regne med at det for kysten som helhet finnes en kolossal mengde båter med redskap og tilfar som vi simpelthen ikke vet om. Båtene ligger i naust, sjøhus, garasjer, hager, brygger, på opplagsplasser og mange andre steder.
Selv om det gjennom årene er gjort mange registreringer av mindre båter har vi gjennom dette prosjektet erfart at svært mye gjenstår før vi har en tilnærmet full oversikt. Flere av registreringene som er utført er dessuten gamle og kvaliteten på enkelte registreringer er heller ikke god. En samlet oversikt av hva som er gjort tidligere finnes heller ikke. En forutsetning for å få laget en god verneplan er at vi vet hva vi har.
Vi legger til grunn at det finnes et sted mellom fem og ti tusen små og åpne båter langs kysten. En del av disse er i museenes eie eller varetekt. Norges museumsforbund, som vi for øvrig samarbeidet med i dette prosjektet, opplyser at museene samlet har i underkant av to tusen båter i sine samlinger.
Hovedprinsippet som må ligge til grunn i verneplanarbeidet må være – et representativt utvalg. Det blir i alle fall mange båter, og det blir et stort arbeid med å finne fram til dem. Før det kan fastsettes et tall for hvor mange båter som skal velges ut til en representativ liste med et system for utvelgelse, må det settes i gang et større arbeid med registreringer, systematiske undersøkelser, oppmålinger og innsamling av data fra registreringer som er gjort tidligere. Kanskje har man deler av representative utvalg i eksisterende samlinger som for eksempel i kystlagene eller museene?
Oversikt over båttyper
Å komme fram til en oversikt over båttyper har ikke vært lett. Arbeidsgruppen, som innehar svært høy kompetanse på dette området, har alle bidratt mye gjennom søk etter kilder, aktive diskusjoner og en rekke viktige innspill. Vi har imidlertid gode oversikter som vi har kunnet bygget videre på. Det gjelder særlig arbeider utført av Bernhard Færøyvik, Jon Bojer Godal, Arne Høyland og Arne Emil Christensen. En del museer har også gode registreringer, Nordnorsk Fartøyvernsenter har et sjarkregister og Tradisjonsbåtregisteret finnes i regi av Lokalhistorisk institutt.
De små og åpne båtene består av et svært «univers» med en stor mengde typer, mange varianter og bruksformål. Vi trodde vi hadde en viss oversikt, og det har vi, men når vi nå har gjort dypdykk i de ulike regionene har vi funnet mye nytt av både typer og varianter.
Gjennom arbeidet med vårt nordiske prosjekt om å få innskrevet nordiske klinkbåttradisjoner på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv har vi fått et visst overblikk av båttyper også i hele Norden. Det har slått oss hvor stor mengden og «artsmangfoldet» i Norge er sett i forhold til de øvrige nordiske landene. Kanskje er grunnen til det at man i Norge med sine mange fjorder og store skjærgård har en mye lengre kystlinje enn våre naboland? Andre årsaker kan være at tidligere lovgivning ikke regulerte båtbyggingen, det var fri syssel.
I vårt fremlegg til en oversikt valgte vi å gruppere båtene i følgende hovedgrupper: Kulturgeografiske, serieproduserte, landsdekkende og plast- og aluminium båttyper.
Kulturgeografisk definerte
De kulturgeografisk definerte båttypene inngikk tidligere i kunnskapssystemer med felles uttrykk, struktur og utseende. Det dreier seg om skikk og felleskap i form. Alle ble bygget etter samme grunnprosedyrer innenfor klare kulturgeografisk definerte grenser. Det inkluderer både innlandsbåter og saltvannsbåter. En del av oppgavene for verneplanarbeidet må være å ringe inn grensene for skikk, altså det kulturgeografiske området. Ikke minst er det viktig å identifisere så mange av dem som mulig, slik at de hver især kan bli koblet opp mot en klargjørende karakteristikk. Vår oversikt legger størst vekt på disse båttypene. En av grunnene til det er at variansen og artsmangfoldet for disse båttypene med deres respektive kunnskapssystemer er langt større enn for eksempel de serieproduserte båttypene.
Mengden av de serieproduserte båtene og antall båtbyggerier, særlig etter at motoren ble innført, er naturligvis kolossal. I en fullstendig oversikt over typer må flere med, men på grunn av variasjonen innenfor tradisjonsbåtene mener vi det er riktigere at en større andel av de de kulturgeografiske båttypene er representert på en verneliste.
Brorparten av de kulturgeografiske båttypene er av typen sua (sydde eller klinkede). At denne kulturarven er viktig ble nylig stadfestet ved at kulturdepartementene i de nordiske landene nominerte nordiske klinkbåttradisjoner til UNESCOs representative liste. Det betyr i klartekst at myndighetene anser denne kulturarven som så viktig at den har universell verdi.
Bredt anlagt verneplan
I rapporten tar vi til orde for en bredt anlagt verneplan. Selv om Riksantikvaren har og fortsatt bør ha det overordnede ansvaret, må flere institusjoner og miljøer trekkes inn i arbeidet med vern og bevaring. En bredt anlagt verneplan må avklare ansvar og arbeidsdeling mellom Riksantikvaren, Norsk kulturråd, Norsk håndverksinstitutt, Sametinget, de nasjonale minoritetene, fylkene, museene, kystlag, foreninger, private og andre relevante miljøer. Tverrsektorielt samarbeid blir viktig i arbeidet med vern av små og åpne båter.
I arbeidet med forprosjektet har vi hatt god dialog med Sametinget, som også er representert i arbeidsgruppen. De små og åpne båtene representerer kulturarv som deles av både nordmenn, samer og flere av de nasjonale minoritetene som kvener og de reisende (Romani). Det må være et premiss for det videre arbeidet med en verneplan at alle skal med.
To tusen båter
Vi mener at rundt to tusen små og åpne båter bør være et utgangspunkt for mengden båter som bør velges ut til en verneliste. Et høyt tall vil kanskje noen si. Vi mener at det ikke er høyt. Det begrunner vi blant annet med det store omfanget av båter, lokale særegenheter og båtenes kulturhistoriske betydning over mange hundre år. For å nevne noe.
Ett av delmålene i dette prosjektet, kanskje det viktigste, var å komme fram til et system for utvelgelse av et representativt utvalg av små og åpne båter til en verneliste. For å få til det, har vi utarbeidet forslag til et sett med kriterier som kan hjelpe oss med å finne representativiteten. Arbeidet skal munne ut i sikring av så mange båter at vi tar godt nok vare på det som båtene står for som kulturelle uttrykk. Det kan dreie seg om innsikt, mønster og tradisjon som båtene kan fortelle om. Vi må da forklare hvorfor en båt er mer verneverdig og en annen er det i mindre grad. Stikkord som typisk, representativ, sjelden, fortellerkraftig er nyttige begreper for å kunne forklare karakteristikken. Båtene må videre forstås i den kulturelle konteksten de hører hjemme. Her kan funksjon, økonomi og sosiale forhold være relevant. I en del tilfeller vil det være byggetekniske detaljer, størrelse eller kategori som det kan bli lagt vekt på. I andre tilfeller kan det være slitespor som forteller om båtens historie.
Historiske hendelser knyttet til en viss båt kan også komme inn som vurderingsgrunnlag. Fembøringen «Marcus Thrane» er kanskje ingen god båt, men den er knyttet til viktig historie. «Shetlandsbåten» er en heller dårlig åfjordsbåt, men den er i forvaring av Norsk maritimt museum fordi den ble rodd til Shetland under krigen. Om det finnes båter fra evakueringen av Finnmark under krigen kan disse ha tilsvarende symbolverdi.
Som et eksempel på vernekriterier viser vi her til vårt forslag gjeldende gruppen «de kulturgeografiske båttypene»:
a) Kategori/driftsformer (fiskebåt: juksa, line, garn osv.)
b) byggeteknikk (hogde bord, sagde bord, bygging på mal, bygging på spant osv.)
c) teknologihistorie (øks, håndsag, sirkelsag, smidd søm, fabrikksøm osv.)
d) formkonsept (struktur og målesystem)
d) fremdriftssystem (årer, rigg, seil, motor)
Vern må imidlertid handle om mer enn de juridiske kategoriene «verneverdig» og «fredet». Vi ønsker også her en bredere tilnærming til hva vern handler om. Vern må ta høyde for at en rekke båter med tilhørende systemer betraktes som kulturhistorisk viktige selv om de ikke vil kvalifiseres til å føres opp på en verneliste. Eksempler på dette finner vi i de fleste av kystlagene og i en del andre frittstående foreninger og miljøer. Disse miljøene har en stor mengde båter i sine samlinger som de betrakter som kulturhistorisk viktige og som de verner gjennom aktiv bruk. Mange av disse båtene kan ha høy verneverdi og bør vurderes.
Vern mot bruk
Av de to tusen båtene som bør stå på en verneliste, mener vi at brorparten må skånes mot videre bruk. Målet må være å sikre et komplett «arkiv» så godt som mulig, slik at fremtidige generasjoner av båtbyggere, håndverkere, forskere og andre med interesse for tradisjonelle båter har nok å ta av når de skal studere, føre videre, forstå og utøve båtbyggertradisjoner. Det blir viktig å ta vare på de vernede båtene som en av flere kilder til videreføring av tradisjonell båtbygging. Originalene bør beholdes uendret og nye båter bygges med utgangspunkt i de vernede båtene. Dette betyr også at vi kan kombinere både en materialautentisk og prosessautentisk tilnærming.
Ved å bygge og bruke i tradisjon holder vi vedlike den prosesskunnskapen som behøves for å kunne lese båtene og det som hører til. Vi skal både bygge og bruke. Dermed kan arkiveksemplarer være arkiveksemplarer. Båter i bruk kan vi slite ut.
Dette handler også om målet for vernet. I denne verneplanen sidestiller vi det materielle og immaterielle. Begge kategorier har også en egenverdi.
Den fullstendige båten
En bred tilnærming handler om forståelsen for at båter alltid har inngått i et system. Det betyr at vern eller fredning, i alle fall for et utvalg, bør inkludere båthus, brygger/sjøhus, stø, vorr, naust og utstyr. Denne helhetsforståelsen kaller vi «den fullstendige båten» som innebærer at vi også må inkludere immaterielle aspekter. For vern eller fredning holder det trolig med 30 til 50 båter med naust som er systematisk utplukket og som kan formidle systemet båt med gjenstander, byggeskikker, variasjon og prinsipp. Denne gruppen er først og fremst aktuell som representant for den første hovedgruppen: De kulturgeografisk definerte båttypene.
Vi foreslår at fredning først og fremst er aktuelt for de tilfellene der båten med fremdriftsutstyr, gjenstander, redskap med mer kan tas vare på i sitt opprinnelige naust med stø og vorr. Det som vi i rapporten kaller «den fullstendige båten». Fullstendige båter, der de måtte finnes, vil i de fleste tilfellene være ekstremt verneverdige. Bare unntaksvis mener vi at fredning er aktuelt for båter som enkeltobjekter.
Ansvarsfordeling
Et tverrsektorielt samarbeid på flere nivåer om vern er nødvendig. I fjor ble ansvaret for fartøyvernet overført fra Riksantikvaren til de nye fylkene. Det inkluderer naturligvis også de små og åpne båtene (noe vi tror fylkene ikke er klar over). Som vi har sett av debatten i media om regionreformen har fylkene, med unntak av noen få, ikke tilstrekkelig med kompetanse og ressurser til å håndtere dette ansvaret. Et godt fartøy- og båtvern forutsetter at fylkene er i stand til å forvalte sitt nye ansvar. Dette må problematiseres i det videre arbeidet med en verneplan.
Vi skisserer her en mulig struktur for vernelandskapet på nasjonalt, regionalt og lokalt plan. Riksantikvaren må fortsatt ha det overordnede ansvaret. Et samarbeid opprettes med Norsk kulturråd, Norges museumsforbund, Norsk håndverksinstitutt og Forbundet KYSTEN.
Utvelgelse av båter til en verneliste kan gjøres i samarbeid med Norsk håndverksinstitutt og Riksantikvaren. En mulig metode kan være å opprette utvalg i hvert enkelt fylke som skal foreslå kandidater. Heldigvis finnes sterke miljøer rundt de små og åpne båtene i alle fylkene som kan betraktes som kunnskapsklynger med svært høy kompetanse rundt bygging og bruk av båter. Vi nevner noen eksempler: UiT – Norges arktiske universitet, Sjøsamisk kompetansesenter, Nordnorsk Fartøyvernsenter, Museet Kystens arv, Geitbåtmuseet, Nordfjord Folkemuseum, Oselvarverkstaden, Hardanger fartøyvernsenter, Maritime Risør, Vest-Agder-museet, Maritimt Center og Plus-skolen i Fredrikstad, Anno museum med flere. Disse kan trekkes inn i et samarbeid med Riksantikvaren og Norsk håndverksinstitutt og på lengre sikt fylkene. Eierne av båtene, enten det er kystlag, museer eller private, sitter ofte på betydelig kunnskap om aktuelle båter generelt og båttypen spesielt. De har naturligvis en viktig rolle i dette.
Strategi for vern
Verneplanprosjektet faller sammen med flere store satsninger som Forbundet KYSTEN har satt i gang for å verne om de små og åpne båtene og kunnskapen som hører til. Vi nevner noen av disse: Tradisjonsbåtbygging som universitetsfag ved UiT - Norges arktiske universitet, nominasjonen av nordiske klinkbåttradisjoner til UNESCOs representative liste, breddegaven fra Sparebankstiftelsen DnB til bygging og bruk av tradisjonsbåter, kursrekke i trebåtbyggerfaget i samarbeid med Studieforbundet kultur og tradisjon og en stor satsning rettet mot kystlagene med fokus på ungdom, friluftsliv og tradisjonelle båter. Disse store satsningene er en del av en vedtatt strategi der vi har som langsiktig mål at de små og åpne båtene fortsatt skal være en del av vår felles maritime kulturarv.