SYSTEMER MÅ BYGGES

Tekst: Bente Foldvik
Foto: Arne-Terje Sæther

Begge de to båtbyggerne er glade for anerkjennelsen som UNESCO-statusen gir. Men de advarer samtidig mot å hvile på laurbærene. De håper at denne statusen kan brukes til å bygge opp strukturer som framtidas båtbyggere kan inngå i. Det er særlig behov for utdanning og lønnet arbeid. Rekruttering er ikke noe problem, ungdom står i kø for å bli tradisjonsbåtbyggere. Dette er et interessant felt for de få som har viet seg til å ta vare på tusenårige tradisjoner i Norden.

- Jeg har snart holdt på i 50 år og har enda ikke gått lei, sier Gunnar Eldjarn. Han er en av dem som på eget initiativ var med på å redde den levende kulturarven knyttet til nordlandsbåtbygging.

De gamle båtbyggerne var i ferd med å gå i grava da flere ungdommer engasjerte seg i å redde varianter av denne kunnskapen på slutten av 1970-årene og i begynnelsen av 1980-årene. Forbundet KYSTEN ble etablert i 1979 og har hele tida vært en sterk drivkraft for både å ta vare på bygging og bruk av gammel maritim kulturarv. Kystlag og privatpersoner ble gode kunder av tradisjonsbåtbyggere langs hele kysten. Oppdragene strømmet inn til verkstedene i 1990-årene og de neste tiårene. Det ble bygd svære fembøringer og mindre båter innimellom. Men båter varer lenge, markedet tørket etter hvert inn, ordrebøkene ble mer slunkne. Og det er forskjell på 1970-årene og samtida, dagens ungdommer vil ha noe å leve av, naturlig nok.

- Båtbyggere må ha lønn. Noe annet er ikke verdig heller, vi kan ikke holde på sånn som i dag, sier Eldjarn. Han snakker for sine yrkesbrødre og -søstre. Sjøl har han vært ansatt ved Norges arktiske universitetsmuseum siden 1993, men går snart av med pensjon. Verkstedet hans er på privat grunn. Eldjarn har et arbeidsfellesskap med Arne-Terje Sæther.

- Det går ikke an å leve av dette her, påpeker Arne-Terje Sæther. Han må spe på inntekten med fiske, snekring, fotografering og bokutgivelser.

Gode eksempler
Det finnes flere gode eksempler på hvordan tradisjonsbåtbygging kan tas vare på. På Museet Kystens Arv på Rissa i Trøndelag har de et flott verksted og en fin båtsamling, med båtbygger Einar Borgfjord som sentral kulturformidler av åfjordsbåtene. Noe liknende forsøkes på Geitbåtmuseet på Nordmøre. Hardanger fartøyvernsenter har et småbåtverksted der Peter Helland-Hansen både bygger, underviser lærlinger og viser fram strandebarmertradisjonen til publikum. Oselvarverkstaden har en god modell som har fått anerkjennelse av UNESCO og ble skrevet inn på «Register over gode vernepraksiser» i 2016. Ved Norsk Maritimt Museum i Oslo har de en BåtLab som bygger rekonstruksjoner av arkeologiske funn.

Det er med andre ord noen få båtbyggere som allerede er ansatt ved museer og tilsvarende institusjoner, men de kunne vært flere, og store deler av landet mangler i dette bildet. I Risør tar John A. Andersen vare på kunnskapen om prammen på eget initiativ. I nord finnes det tre gode båtbyggerier med folk som kan kunsten å bygge nordlandsbåter, men ingen av dem er i offentlig regi. Alle de fire båtbyggerne er over 60. Gunnar Eldjarn og Arne-Terje Sæther mener at det er nødvendig at museer bygger opp verksteder der båtbygging kan formidles.

- Vi mangler byråkrater, sier Sæther.

- Båtbyggere er praktikere, vi trenger noen som kan legge forholdene til rette for oss, slik som de har fått til på Oselvarverkstaden. Når det gjelder nordlandsbåten, er det nesten en svøpe at vi har vært så mange som har holdt på med dette. På en måte har det vært bra, på en annen måte er det en sovepute. Alle er snart eldgamle, også jeg som er blant de yngste, har passert 60. Det hadde vært tragisk om denne levende kulturarven døde ut. Nordlandsbåten var tross alt brukt på hele kyststrekninga fra nord i Trøndelag til Finnmark – og delvis på Kolahalvøya i Russland. Det er den tradisjonsbåten i landet som har desidert størst utbredelse, påpeker Sæther.

Utdanning og arbeidsplasser
- Med UNESCO-statusen har vi sjansen til å løfte hele feltet, påpeker Eldjarn. Han er svært glad for at UiT Norges arktiske universitet nå har bedt fire departementer om støtte til å etablere en utdanning for tradisjonsbåtbyggere.

- En ordentlig utdanning vil både sikre kunnskapen og være med på å heve statusen til faget. Men det må gjøres noe mer også, det trengs prosjekter og ansettelser. Vi trenger et nasjonalt system. Flere museer bør fokusere mer på dette, de bør ha flere enn én ansatt, gjerne to, tre. Det bør også satses på formidling. Universitetsmuseet ved UiT har i samarbeid med Terje Planke laget en veldig god rapport som viser hvordan universitetet kan etablere og gjennomføre et bachelor-studium i bygging av tradisjonsbåt. Dette feltet kan inngå i undervisning på en veldig interessant måte. Det finnes et stort potensial på opplæringssida, sier Eldjarn.

- Det er klart at den dagen en eller annen gang i framtida vi får folk i museumsledelsen som har UiT sin båtbyggerlinje som en del av sin utdanning, da vil vi få et helt annet fokus på den maritime kulturarven. For da vil de vite hva båtene betyr. De færreste museer vet hva de skal gjøre med denne delen av samlingene sine, ei heller hvordan de skal bruke båter, sier Sæther.

Noen museer samarbeider med kystlag og frivillige for å sikre kunnskapen om bruken av denne levende kulturarven. Så langt er det i all hovedsak de frivillige som har sørget for at vi fortsatt har en arv som vi kan få anerkjent av UNESCO. De frivillige og private initiativene blir viktige i framtida også, men vi trenger økt statlig engasjement i form av formell utdanning og båtbyggerstillinger, mener de to båtbyggerne. Dette er et enormt svært felt som veldig få har innsikt i, og det bør bygges ut på mange nye måter.

- Jeg tror at UNESCO-statusen vil vekke internasjonal oppsikt. Får vi i tillegg på plass et universitetsstudium, vil det bli mer interesse for kystkulturarbeidet her i landet. Hele landet er bygd på roing. Der det var vann, var det båt. Båten har bygd landet, vi hadde ikke kommet dit vi er i dag uten, påpeker Gunnar Eldjarn.