Nye seil på gammel kjøl

Helt nede, i bunnen av båten, er det treverk som har vært på sjøen siden 1875. Kjølen ble konservert av salt under lang tids fart med saltfisk og sild. Nå har skuta fått nye seil og et entusiastisk mannskap fra Rosendal lærer seg kunsten å få en galeas til å gå. «Gurine» har fått fast kaiplass midt i bygda, på nøyaktig samme sted som skuta ble bygd for 145 år siden.

Smakebit fra Tidsskriftet KYSTEN nr.5/2020. Tekst og foto: Bente Foldvik

Vi er tolv som møter opp på kaia klokka ni. Rosendal ligger ved utløpet av Hardangerfjorden. Det er dønn stille og lavt skydekke med litt yr i lufta. Fortøyningene løses, vi går ut for motor for å finne vind. Været er jo ikke alltid på vår side, i vår tid må vi avtale ting på forhånd og bestemme datoer og tidspunkter. I gamle dager ventet de bare til vinden kom riktig vei. Det kunne ta ei uke, men sånn var det.

«Gurine» ble funnet i Vesterålen av Kari og Georg Gundersen som tok den med seg til Bergen i 1985. Da var den en frakteskute med motor og styrhus. De to valgte å tilbakeføre den til 1800-tallsversjonen, men ga den to master i stedet for én, som den opprinnelig hadde. Galeasriggen regnes som tryggere og enklere å håndtere enn en jaktrigg. Etter hvert ble skuta uhåndterlig for de to og trengte nye eiere.

Samtidig fantes det krefter i Rosendal som synes at bygda manglet et minnesmerke over all skutebyggingen som hadde funnet sted her. De henvendte seg til Norsk Maritimt Museum for å få tilbake «Gjøa», men den var det ikke aktuelt å flytte. I 2010 tok Anders Jordal og Knut E. Skåla turen til Bergen for å se på «Gurine». Den første gangen regnet det, skuta framsto som et håpløst prosjekt. Men de bestemte seg for å ta turen en gang til, i solskinn. De lot tvilen komme skuta til gode, og lanserte restaureringen som et prosjekt i lokalavisa. Etter noe møtevirksomhet, blant annet for å kartlegge kommunens interesse, ble Interesselaget for Galeas Gurine stiftet. 40 stykker møtte, Anders Jordal ble valgt til leder, og det er han fortsatt.

«Gurine» måtte fjernes fra Sandviken i Bergen innen mai 2011. Skulle skuta reddes, måtte det bli da. Den 28. mai kom skuta til kai i Rosendal med nye eiere og stor festivitas.

- Hvis vi hadde visst hvor ille det var, så hadde vi ikke gjort dette, sier Jordal.

Lykkelig uvitende om tilstanden, med mye lokal entusiasme som ballast, gikk de i gang. Det første problemet var å finne et sted å restaurere den. Kommunen stilte en tomt til disposisjon rett nedenfor eldresenteret. Et genialt trekk, kan man si, mange av de eldre ble mye friskere av å følge med på byggeprosessen. Dessuten var det mange av pensjonistene i bygda som utsatte alderdommen en ti års tid. Hver mandag og onsdag møtte de opp på dugnad.

- En viktig beslutning vi tok tidlig var å ikke fullfinansiere hele prosjektet før vi begynte. Vi satte det i gang uten å ha penger. En annen forutsetning var at vi ikke skulle låne. Vi har likevel klart å skaffe penger underveis og ligget i forkant, forteller Jordal.

En bedriftseier fra Rosendal var starthjelp. Er de pengelause – så får de ringa, sa han, og Jordal var ikke tungbedt. Til sammen 17 givere har bidratt med nær 8,5 millioner kroner til prosjektet, i tillegg er det svært mange som har bidratt med litt. De har ikke kommet av seg selv, å skaffe finansiering skal man også kunne. Skal man få tillit, må regnskapene være i orden, papirer sendes til Brønnøysundregisteret, søknader skal skrives og følges opp med muntlige møter, osv. Jordal har hatt heltidsjobb med dette i ti år.

- Jeg ble pensjonist. Noe gøy skal man gjøre da også. Å være med på å få bygge et fartøy har vært et fint, interessant og godt arbeid. I utgangspunktet var det ingen som trodde på oss i det hele tatt. Da båten var på land, begynte de å høre på hva vi sa. Etter hvert var det prosjektet i seg sjøl som skaffet både penger og folk, forteller Jordal.

Det er mange som har prøvd å restaurere slike fartøy, men som har måttet gi opp underveis. Interesselaget for Galeas Gurine visste at de måtte ha en leder som kunne styre et slikt mangeårig arbeid på en profesjonell måte.

Verftet og kaffen
Med kommunal tomt tilgjengelig, måtte de bygge et 1800-talls verft først. Hele bygda stilte opp. Trengte de en gravemaskin, så ordnet det seg. Etter 3500 dugnadstimer var de klare til å ta skuta på land. Da hadde det blitt september i 2011.

- Den var så råtten at den sprakk i enden da vi fikk den opp, forteller Skåla.

Men når man først hadde kommet så langt, var det ingen vei tilbake. De bygde tak over skuta, og et helt vesentlig velferdsskur til kaffekos.

Sommeren 2012 dukket den erfarne båtbyggeren Kristian Djupevåg opp. Han ristet på hodet og reiste videre. Men interesselaget så at de måtte ha inn kompetente krefter som kunne styre byggeprosessen. Djupevåg ville tenke litt på det, men lot seg overtale, selv om, eller nettopp på grunn av, at han hadde blitt pensjonist.

- Han var rette mannen, veldig viktig for prosjektet. Ikke bare er han en erfaren båtbygger, men også en historieforteller og miljøskaper, forteller de to.

Kristian Djupevåg drev sin virksomhet i et båtbyggeri han hadde arvet etter sin far. Han har bygd 30 Colin Archere, restaurert «Gjøa» og laget alt det vanskelige trearbeidet i Den norske Opera i Bjørvika, med mer.

- Han følte seg med i gjengen, likte å være med. Uten Kristian hadde ikke dette gått så bra, han passet inn som hånd i hanske.

Det var en fin gjeng han ledet. De fleste pensjonister, noen oljearbeidere med lange friperioder, noen var permitterte og tre var syriske flyktninger som skulle få språkopplæring mens de jobbet.

- Flyktningene hadde det veldig kjekt, de var blide og arbeidsvillige. De lærte båtbyggerspråk på Rosendals-dialekt, vi får håpe de har hatt nytte av det, sier Skåla.

De første to årene ble brukt på å rive vekk gammel møkk og råttenskap.

- Vi beholdt formen på skuta, men måtte fjerne drit og mold. Det var mye mer arbeid å ta ut det gamle enn å sette inn nytt, sier Skåla.

En liten detalj: De sparte 60 000 kroner på å ta vare på og rette ut all skipsspiker. Spikeren ble sendt til galvanisering og brukt om igjen.

Mens noen spadde møkk, var andre i skogen for å finne nye materialer. De så seg ut ei flott eik til innved, det vil si emner til spant og stevn. Eika var i veien for både naboer og kraftlaget, så den fikk de betalt for å ta med seg. Den veide riktignok 800 kilo i ett stykke, så noe arbeid var det med den også. De hogde lerk til dekksbjelker og skar dem på en båndsag de hadde fått tilgang til. Alle materialene til garnering, det vil si innerkledning, er også funnet i lokale skoger. Skikkelig arbeid, med andre ord.

I 2013 tok Jordal kontakt med Riksantikvaren for å undersøke om det var mulig å få støtte derfra.

- Vi fant fort ut at vi ikke kunne få pengestrømmer kontinuerlig fra den kanten. De mente dessuten at det var nok jakter og galeaser som er tatt vare på. Hvis de skulle ha gått inn i vårt prosjekt, ville de lagt en masse føringer som vi så som lite formålstjenlige. Vi valgte å finansiere «Gurine» på annet vis og har lyktes med det, kommenterer Jordal.

Skutebygging er gøy!
Dugnadsgjengen var totalt på 25 – 30 personer. 15 stykker møtte fast, mest av sosiale grunner. Ingen av dem var båtbyggere, og ingen hadde erfaring med dette fra før.

- Kristian Djupevåg sikret at vi gjorde ting rett. I 1875 bygde de ei sånn skute på ett år, og det er imponerende når vi nå har prøvd, kommenterer Skåla.

Hudlegging var en sak for seg, og det mest krevende arbeidet de gjorde. For å få plankene til å føye seg etter skrogformen, måtte de steames, dvs. kokes.

- Da hastet det. Da var det en litt annen stemmebruk enn ellers. Kristian minnet om en bas på et brislingfartøy, sier Skåla.

Neste store arbeid var å legge dekk. Tett dekk er viktig for å unngå lekkasjer og krevende vedlikehold. For 15 000 kroner kjøpte de en brukt gammel svær maskin som sto på et sagbruk.

- Den kan enkelt produsere tusen meter med dekksplank på en dag. Den maskinen er helt utrolig! Nå er den til salgs, nevner Skåla.

Av andre kjekke maskiner nevnes en tønneproppmaskin de fikk låne. Den produserte tusenvis av nagler i en fei.

I skutekretser gikk ryktene om det flotte arbeidet som ble utført i Rosendal. I 2017 dukket Ben Brynhildsen opp, også han pensjonist, med lang fartstid som seilskuterigger og ry som en av de beste. På ett av Forbundet KYSTENs mange landsstevner fikk han en pris for sin kunnskap om rigging. Brynhildsen tok grepet om hele prosessen med å skaffe riktige master, vaiere, tauverk osv.

- Det har dukket opp folk som ville være med. Ben har gjort en enestående jobb med riggen, forteller Skåla. Seilene bestilte de hos TEG i Porsgrunn som har lang erfaring med liknende prosjekter.

Underveis i hele prosessen har den lokale forankringen vært i fokus. Galeas «Gurine» har stor status i bygda. Mot slutten var det en ære å være med, både rørlegger og elektriker kom rekende av seg selv og bidro på dugnadsbasis. «Gurine» har god belysning under dekk og standsmessig toalett.

De trengte en motor og fikk anbefalt en Garner. Etter en stund fant de en brukt i en fiskebåt på Møre. Motoren var egentlig ikke til salgs, og den hadde allerede gått 120 000 timer, men den har rykte på seg for å være en evighetsmaskin ... Nå står den om bord.

- Det er en veldig avbalansert og fin motor, skryter maskinist Jan Ove Kårstad.

Driftsfase med nye folk
De fleste i pensjonistgjengen som bygde skuta likte å bygge, men seiling er for andre folk.

- Vi tok tak i denne problemstillingen på et tidlig tidspunkt og oppsøkte yngre folk som vi visste var interessert, forteller Jordal.

Noen av dem som nå er med kan seile fra før, andre er nybegynnere. For å skape interesse for driften av «Gurine» fikk alle tilbud om å gå på kurs som gir dem profesjonell kompetanse. Tolv var med på D5L og har nå fritidsskippersertifikat, tolv har vært med på grunnleggende sikkerhetskurs for sjøfolk (IMO 50) og 14 har passasjer- og krisehåndteringskurs. Alle de tre kurstypene er ukeskurs og det har vært forskjellige deltakere på de forskjellige kursene. Nå er det åtte skippere som kan ta ut båten og 17 – 18 som kan seile som mannskap. Det er tre maskinfolk tilgjengelig og flere er under opplæring. I tillegg må alle kunne starte og stoppe motoren. De som er med om bord må kvalifisere seg, og de får papir på hva de kan av Interesselaget for Galeas Gurine.

- Overgangen mellom bygging og bruk kunne fort ha blitt veldig smertefull hvis vi ikke hadde jobbet med dette i forkant. Det viste seg å bli enklere enn vi trodde å få med folk, men vanskelig å få finansiering til kursvirksomhet, sier Jordal.

Interesselaget måtte også ta stilling til om skuta skulle ha passasjersertifikat eller ikke.

- Passasjersertifikat er veldig dyrt og passer ikke til vår bruk, vi valgte å registrere «Gurine» som fritidsbåt, forteller Jordal.

- Vi seiler med aktive støttespillere og kan ha med opptil tolv passasjerer likevel, forutsatt at alt er på stell, sier han.

Hvordan de skal finansiere driftsfasen, har de selvfølgelig også tenkt på. Noen passasjerer nå og da er ikke nok. Men det meste ordner seg når man har kommunen på sin side. De har omregulert et område ved Gurines slipp og gitt det navnet Rosendal Kulturhistoriske Trebåtsenter. Nylig er ei stor sjøbu flyttet til området. Dugnadsbyggerne går snart i gang med å innrede første etasje til et lokale som kan leies ut for å skaffe inntekter til skuta. Annen etasje blir et riggerloft som skal brukes til vinterlagring av alt tauverk, seil osv.

I dette prosjektet har det ikke vært noen slitsomme konflikter. Kvinnherad kommune har vært velvillige støttespillere hele veien. De har sett hvor viktig dette er for bygdas ry både for dem som bor her og dem som kommer på besøk. I Rosendal har det blitt bygd 300 trefartøy, mange er i slekt med gamle båtbyggere. Tidligere har det ikke vært noe fartøy med lokal forankring som kunne representere denne historien. Dessuten er skuta en magnet for turister. Bygda er godt besøkt, særlig om sommeren, blant mye annet tilbyr Baroniet i Rosendal et omfattende kulturprogram. For å gi «Gurine» en sentral plass, har kommunen bygd en egen kai rett ved skipsbyggermuseet og Folgefonnsenteret. Der kan den sees, unntatt når den er på tur i sommerhalvåret fra påske til oktober.

- Vi er veldig heldige som får lov til å være med på et sånt prosjekt. Vi har vunnet i Lotto vi, men vi gjør det ikke en gang til, sier Jordal.

- Det var en gjeng med amatører på alle vis som gikk i gang. Folk sa vi var galne, føyer Skåla til.

- Er det noe igjen av originalen, egentlig?

- Kjøl, kjølsvin og spant under vannlinja er det eneste som er igjen fra 1875. Det hadde vært mye billigere å bygge ei ny skute, men det hadde vi ikke fått finansiert. Restene av den gamle båten var viktig for pengene, sier Jordal.

Og det er jo fint å tenke på også, at helt nede i bunnen, der er det en kjøl som har seilt langs kysten i 145 år.

Vil du lese fler artikler som dette? Bli medlem, og få Tidsskriftet KYSTEN rett i posten fem ganger i året!