Merverdi med veteranbåthavner
Nederland har 30 veteranbåthavner. Vi reiste til tre av dem i følge med representanter fra byhavnene Stavanger, Bergen og Trondheim. I Nederland disponerer veteranbåter kilometervis av gode områder i gamle havner og regnes som en viktig del av bybildet. Båter bidrar med kulturell merverdi, mener både myndigheter og befolkning.
Smakebit fra tidsskriftet KYSTEN nr. 2/2019 Tekst og foto: Bente Foldvik
Vi skal til et paddeflatt område som vasser i vann. Det er kanaler og vannveier over alt. I Nederland er vannvesenet minst like viktig som veivesenet. Det pumpes og suges og slammes for å holde orden på vannet i det området som langt tilbake i tid var en enorm sump. Her har de fraktet varer og folk på vannveiene i uminnelige tider. På de siste fraktebåtene bodde hele familiene om bord, stuet sammen på ni kvadratmeter mens de resterende nitti ble brukt til kull, torv, trelast, frukt og annet. Da fraktefarten flyttet til veiene på 1950-tallet, ble fraktebåtene levert til skraphandlerne. Men de finnes fortsatt – i et enormt antall.
Vi møtes i gamlebyen i Amsterdam. Under oss er sør- og vestlandske skoger fra 1600-tallet godt bevart i leira. Hele denne delen av byen er bygd oppå norske trær. Skulle vannstanden synke, vil stokkene råtne og husene falle fra hverandre i løpet av noen år. Vannstand er viktig i dette landet.
Det er Robijne Verstegen som har tatt initiativet til reisen. Hun er en drivkraft i arbeidet med å etablere ei veteranbåthavn i Stavanger, har nederlandsk som morsmål, og er med i landsstyret i Forbundet KYSTEN. I vårt følge er det med representanter fra Rogaland fylke og hermetikkmuseet i Stavanger, Hordaland er godt representert med folk fra fylket, kommunen, kystkultursenteret, Fiskerimuseet og kystlaget, og Trondheim er representert med kystlaget. Alle de tre norske byene er i ferd med å etablere og videreutvikle veteranbåthavner.
Vi treffer Piet Dekker i havna, her han også bor.
- Hovedforskjellen mellom Norge og Nederland er at nesten alle våre veteranbåter er private skip, og eierne bor om bord. De fleste har vært fraktebåter, alle er av nesten samme størrelse og de er mellom 100 og 120 år gamle, sier han. Ingen av skipene får noen form for offentlig støtte, men så er det jo heller ikke vanlig å gi støtte til folks bolig.
- I den tida da disse båtene gikk ut av bruk, oppstod hippiene. De gikk til skraphandlerne og fikk skipene for en billig penge. I løpet av noen år eksploderte antallet gamle fraktebåter i Amsterdam, forteller Dekker. Myndighetene synes det var nok med 2500 skip og sa stopp. De heldige som var først, fikk etter hvert rettigheter til kaiplass. Det ble bankene interessert i, og nå til dags er verken båter eller båtplasser billige.
- Noen av hippiene var opptatt av båtenes kulturelle verdi og argumenterte for å etablere ei veteranbåthavn der bare båter med historisk verdi får plass, sier han. For 28 år siden ble det etablert ei museumshavn i Amsterdam. Den er riktignok selvstyrt og 20 familier bor om bord, men båtene er utvalgt av en komité som er opptatt av hvilke historier båtene kan fortelle. De vurderer også eierne og vil gjerne ha folk som kan bidra positivt til det lille båtsamfunnet midt i byen.
Bydel med båter
Vi setter oss på toget for å reise til den nordlige delen av Nederland. Underveis passerer vi milevis av kanaler og grøfter med vann. Etter en drøy time stiger vi av på Den Helder, som har 57 000 innbyggere. Det var Napoleon som så stedets strategiske potensial i sin tid. I 1827 ble det etablert et marineverft her, på 40 hektar sump. Det var i aktiv bruk fram til 1993. Da marinen flyttet ut, ble veteranbåteiere invitert inn av byens myndigheter for å bidra til å gi nytt liv i sentrale byområder. Vi rusler til en skipperkro som er drevet av frivillige.
- Vi har et ganske omfattende kaianlegg, påpeker Michiel Tegelberg. Han er leder for stiftelsen Museumshaven Willemsoord i Den Helder.
- Myndighetene og frivillige krefter var tidlig enige om at dette skulle bli et attraktivt sted å være ved hjelp av veteranbåter. Folk liker gamle skip og all aktiviteten som hører med. Vi ville skape et trivelig sted både for beboere i byen og besøkende, sier Tegelberg, og får støtte fra kommunens folk som også er til stede. De framhever at båtene er byens DNA, de representerer Den Helders identitet.
Myndighetene bidrar økonomisk til havna, men ikke til skipene. I motsetning til i Norge finnes det ikke offentlige støtteordninger, ei heller systemer som forsøker å sikre de mest verdifulle maritime kulturminnene. Merkelig nok er nesten alle systemer for bevaring i Nederland knyttet til hus, ikke til ting som kan bevege seg. Men veteranbåter regnes ikke som kommersielle aktører og slipper i hvert fall å betale havneavgift. I denne museumshavna ønsker man et bredt utvalg av skip, fortrinnsvis de som har en historie i Nord-Holland.
- I dag har vi 40 skip av diverse typer, forteller Paul Schaap, journalist og ildsjel i veteranbåthavna. De har en slepebåt med eget kor, fyrskip, taubåter med seil, fiskebåter, redningsbåter, svære seilskip med seilareal på over 600 kvadratmeter og 125 frivillige som restaurerer, vedlikeholder og bruker båtene.
- Aktiviteter skaper inntjeningsevne, som igjen finansierer skipene, sier han. Livbåtene brukes blant annet til begravelsesarrangementer. Et økende marked er å ta med de sørgende ut på havet og spre asken etter avdøde.
- Kommunen pålegger oss å legge til rette for turister. Informasjon om turer til sjøs gis både via oss og det lokale turistkontoret, sier Schaap.
Det er ingen som får betalt for sine bidrag, alt er basert på frivillighet. Noen er entusiaster som bruker hele livet sitt her, andre er bare innom av og til. De fleste nye som dukker opp, er pensjonister med mye kunnskap og god tid.
- Mange som går av med pensjon tidlig i 60-årene mangler hobbyer. De kommer hit og blir en del av familien av frivillige, og det er bra for alle. Disse folkene utretter mirakler, sier han. Skipperkroa er en viktig møteplass, det samme er de årlige festene for frivillige og viktige samarbeidspartnere.
Rett rundt hjørnet finner vi et område som er reservert for bråkete aktiviteter. Her kan det borres og hamres uten at noen klager. Litt lenger bort finner vi en privat skole som satser på trebåtbygging. Her er en dokk og en kran i godt selskap med et teater, flere museer, spisesteder og åpne plasser som passer for store arrangementer, med mer.
- Vi satser på at dette skal være en arena for inkludering. Det brukes blant annet av ungdom og barn med spesielle behov og for å involvere flyktninger, sier Tegelberg. Besøkende veteranskip er også hjertelig velkommen, så sant de har plass.
- Det tok lang tid å finne ut hvordan man skulle jobbe, påpeker han. Å skape en slik arena er ikke gjort over natta. Det tar litt tid før de rette folkene dukker opp og tar tak i det som er mulig på et slikt sted.
- Folk er viktige, det er best med dem som tilfører merverdi til vår frivillige familie, sier Tegelberg. Kommunen er fornøyd med resultatet så langt og ser at kombinasjonen av mye forskjellig aktivitet er bra, og at det skaper et kulturelt overskudd som er positivt for hele byen.
Tre kilometer i Rotterdam
Neste stopp er Rotterdam, Europas største havneby med 40 kilometer kai. Innerst, i de mest sentrale områdene, har de satt av 3,5 kilometer med havn til veteranbåter.
- Hele sentrum ble bombet under krigen, det var bare ett hus igjen. Men de gamle havnene var der, de som ble etablert som fiskerihavner på 1300-tallet, forteller Martine van Lier. Hun er sentral i arbeidet med veteranbåthavner i Nederland, er direktør for Mobile Heritage Center, rådgiver i organisasjonen Dutch Heritage Vessels og sitter i Cultural Council of European Maritime Heritage (EMH). Dessuten bor hun i båt i Rotterdam.
Båtene kunne fylle litt av tomrommet etter de gamle bygningene som forsvant og gi den nybygde byen en forbindelse tilbake i tid. Tidligere var dette et industriområde der sildefiskerne kom inn med fangst.
- Hele området her er nå det mest attraktive boligområdet i Rotterdam. Det er tett med skip her i dag, men det var mye flere her da disse båtene var i aktiv bruk som fraktefartøyer, forteller hun. Heller ikke her bidrar myndighetene med noen form for finansiering av båtene. Skipene blir brukt som hus for eierne.
- Hvorfor skal du vedlikeholde et skip hvis du ikke kan bo i det? I så fall vil alt falle sammen, det er ingen som vil ha skip de ikke kan bo i, det vil ikke eierne ha råd til, sier hun.
Eierne er med i Maritime Museum Rotterdam, som er en uavhengig organisasjon med egen økonomi som har en årsomsetning på om lag 450 000 Euro årlig. Veteranbåter har redusert havneavgift, andre båter må betale kommersielle takster.
Midt i hjertet av byen er det en gammel slipp. Den passer til veteranbåter og er et sted der du kan gjøre en del sjøl.
- Slippen bråker og forurenser, men, men. Det er fint at det skjer noe, både for oss som bor her og for besøkende turister, sier hun. En ganske ny problemstilling er at færre kan kunsten å vedlikeholde og reparere skip. Nå satser de på å lære opp nye folk. Likevel er det er en økende del av veteranbåteierne som vil ha jobben gjort av andre, enten fordi de mangler kunnskap eller ikke har tid. De kommersielle verftene i Rotterdam er bygd for skip av helt andre dimensjoner, får vi vite.
Båter i hjertet
Det er til sammen 6000 historiske skip i Nederland, eller kanskje litt færre nå. Noen av dem har blitt solgt til Paris og London, som også gjerne vil ha båter i byene. Ved siste opptelling var det 2420 fraktefartøyer som folk bor i, 830 fiskebåter, 1390 slepebåter, 1005 lystbåter og noen flere typer, forteller Martine van Lier. I 2015 ble det opprettet en nettside med digital informasjon om skipene, men bare 3250 har registrert seg – foreløpig.
- Det er et problem at bare halvparten er med, fordi det hadde vært bedre med større oppslutning i møtet med myndighetene, mener hun. Hun driver lobbyvirksomhet på vegne av alle eierne, også dem som ikke har tatt seg bryet med å fylle ut informasjon eller henge opp informasjonsskilt ved båtene.
Van Lier har skrevet et hefte om verdien av veteranbåthavner, beregnet på myndighetene. Det kommer i ny utgave i 2019 og vil være tilgjengelig i digital form som enkelt kan oversettes med google translate, får vi vite.
Veteranbåter tilbyr «added value», eller kulturell merverdi, påpeker hun. Byers romlige identitet blir bedre med båter, hvis du ikke har dem, kan du ikke fortelle den maritime historien lenger. Båter gir oss erfaring med fortida og kan fortelle oss hvorfor havnene ble bygd slik og hva som er meningen med byen. Veteranbåthavner skaper attraktive omgivelser, i mange byer stiger verdien på eiendommene i nærheten. Og båtene tilfører liv og aktivitet fordi folk bor, arbeider og tilbringer fritida si ved og i vann.
I Nederland har de grovt sett fire sorter veteranbåthavner. Amsterdam kan være et eksempel på et «reservat» der båtene har høy grad av autentisitet og du finner de fineste eksemplarene som man kan se på, men ikke delta i. I nettverkshavner krever man høy grad av sensitivitet for omgivelsene og gode forbindelser til aktuelle nettverkspartnere. Havna i Den Helden er et eksempel på et opplevelsessenter der man finner sensasjoner, høy aktivitet og folk som kan få ting til å skje. Rotterdam er ei klasseromshavn, mener van Lier. Av økonomiske årsaker er denne sorten den mest utbredte. Der bor folk om bord og har skilt på kaia som forteller litt om båten til de forbipasserende, men det skjer ikke så veldig mye ut over det. Men havner kan videreutvikles, og van Lier har mange vyer om hvordan dette kan gjøres for å få mer bærekraftige havner som legger vekt på kulturelt mangfold og kan bidra til utvikling av demokratisk deltakelse.
Roel Bosch leder et nettverk for historiske byhavner i Nederland, er arkitekt av yrke og bor i båt. I nettverket utveksler de erfaringer, løser flaskehalser, sammenlikner kriterier, finner gode eksempler med mer.
- Det er bra for både huseiere og båteiere at det er båter i gamle havner, selv om det bygges nytt, understreker han. Som eksempel nevnes byen Utrecht, der grønnsaksmarkedet flyttet til et nytt auksjonssted og området skulle fornyes. Eiendomsutviklere ønsket å fylle igjen havneområdet for å få plass til mest mulig boliger, men havna ble beholdt. Veteranbåter kom inn og førte til at verdien på de nye bygningene økte. Eiendomsutviklere, veteranbåteiere og offentlige myndigheter kan med andre ord ha felles interesser.
- Du trenger et hjerte på et sted. Båter er hjertet, mener Roel Bosch til hjertelig tilslutning fra vår imponerte norske delegasjon.