Gjeldende regler for passasjertrafikk med små båter

Å ta med passasjerer ut på sjøen er både viktig, moro og alvorlig. Sjøfartsdirektoratet har kommet med et nytt og forenklet regelverk som er viktig for oss som tar med andre ut på sjøen. I hovedsak er de nye reglene fornuftige sett fra vår brukspraksis, og ganske romslige. Men det er også problemer. Særlig for museer som formidler ut fra fembøringene og store åttringer, kan det nye regimet føles tyngende.

Foto: Bente Foldvik


Tekst: Terje Planke
Artikkelen er også publisert i tidsskriftet KYSTEN 3/2021

Se egen side (https://kysten.no/lover-og-reg...) for en omtale av regler og forskrifter som kan være relevante for kystlag som tar med passasjerer på sjøen.

I denne artikkelen skal vi se nærmere på forskriften for «fartøy under 24 meter som fører 12 eller færre passasjerer». De nye reglene ble til etter påtrykk fra politisk ledelse og en rekke organisasjoner, ikke minst fra Forbundet KYSTEN, fordi både det gamle «RIB-direktivet» og passasjerbåtlovverket var lite egnet for vår type aktivitet.

Hovedkonklusjonen er at dette har vært en positiv prosess med departementet og direktoratet. Regelverket er forenklet. Og ikke minst er det presisert når vi som driver ulike former for veiledning, ikke omfattes av regelverket. Formålet med denne artikkelen er å redegjøre for når man står innenfor og utenfor forskriften og hvordan man skal operere for å holde seg på rett siden av loven når man har med seg andre folk ut i båt. Skal du ha med mer enn 12 passasjerer i åpen trebåt, skal man følge en egen forskrift som vi ikke kommer nærmere inn på her.

Forskrift om fartøy under 24 m som fører 12 eller færre passasjerer

Vi skal i det følgende legge fram den nye forskriften ut fra selve teksten og med støtte i Sjøfartsdirektoratets rundskriv RSR 01-2020. Forskriften gjelder for all passasjertrafikk med 12 eller færre passasjerer. Dette kan da være fra en RIB på havrafting, til en skøyte eller en fembøring som tar med seg en mindre gruppe ut på fjorden, når det er en form for næringsaktivitet. Næringsbegrepet forstås vidt, som for eksempel at driften «er finansiert ved offentlige tilskudd, medlemskap i foreninger osv. …» (RSR 1 – 2020).

Forskriften gjelder derimot ikke for «fritidsaktivitet der privatpersoner tar med seg venner eller bekjente på tur i sin fritidsbåt». Som fritidsbåtbruker kan du ta med deg så mange som det er forsvarlig, i henhold til småbåtloven og øvrig regelverk. Den største endringen opp mot det gamle «RIB-direktivet» er at det nå er gjort unntak for fartøy som brukes av skoler til sjøvettaktiviteter, fartøy som brukes av lag eller foreninger, og fartøy under ti meters lengde med begrenset motorkraft (§2). Vi skal gå gjennom disse unntakene ganske nøye.

Unntak for skoler og barnehager
Fartøy som brukes av «skoler, leirskoler eller barnehager til sjøvettaktiviteter» er unntatt fra direktivets regler. De må dermed følge reglene som gjelder for fritidsfartøy når det gjelder båtens konstruksjon, utstyrskrav og båtførerens kvalifikasjoner. I selve forskriften er det nevnt tre ulike utdanningsinstitusjoner – «skoler, leirskoler og barnehager». Vi forstår det slik at dette da også gjelder for universitets- og høyskolesektoren, folkehøyskoler, og lag og foreninger som tar med andre ut på organiserte «sjøvettaktiviteter» som det står i overskriften. Uttrykket «sjøvettaktiviteter» skal forsås vidt og omfatter alle typer undervisning om hvordan man ferdes sikkert i båt, også om det er elementer av lek, moro og opplevelser involvert» skriver direktoratet (RSR 1 – 2020 s. 9). Direktoratet henviser til sin pressemelding fra 10. mai 2019 hvor også «lag og foreninger» er inkludert som tilbydere av slik aktivitet. I tillegg presiseres det at kystlagsbåter som brukes av skolene til undervisning, da faller inn under unntaket.

De viser også til departementet sitt brev til direktoratet hvor det presiseres at «fartøy som brukes i opplæringsøyemed skal ha forenklede regler». Det vil dermed si at kystlag som driver sjøvettaktiviteter kan fortsette med dette, så lenge det er under 12 passasjerer om bord. Det presiseres at man må ha interne sikkerhetsrutiner på plass, og direktoratet anbefaler at man holder seg under ti knop, har gyldig sertifikat for båttypen, at det er god mobildekning og at telefonen oppbevares vanntett, at alle om bord er iført flyteutstyr og at man har utstyr for å plukke opp folk fra vannet. Departementet har for øvrig gitt «Sjøfartsdirektoratet i oppdrag å igangsette et arbeid med en egen forskrift for fartøy med flere enn 12 passasjerer som brukes i opplæringsøyemed» (RSR 1 – 2020 s. 9). Et kystlagstilbud, som et kurs eller en fellestur, sees som en forbrukertjeneste som derfor skal risikovurderes i henhold til produktkontrolloven (Se https://kysten.no/lover-og-reg...)

Foto: Bente Foldvik

Unntak for medlemmer
Det neste unntaket er for «fartøy som brukes av medlemmer i lag eller foreninger til fritidsaktiviteter». Her skriver direktoratet at de i flere år, «etter en helhetsvurdering (har) akseptert at fartøy under 24 m største lengde som eies eller drives av frivillige sammenslutninger kan følge reglene som gjelder fritidsfartøy, selv om hele eller deler av driften finansieres ved innbetaling av medlemsavgift» (RSR 1 – 2020 s. 10).

For det første gjelder unntaket når fartøyet brukes til typiske fritidsaktiviteter (og ikke til å dekke et transportbehov). Videre må laget eller foreningen være registrert i Brønnøysundregisteret, og det må være reelle medlemmer som står i lagets medlemslister. Det vil si at man ikke kan betale «medlemsavgift» for å være med på en tur. Det er ingen formulering i forskriften om at man må kunne dokumentere sitt medlemskap mens man er underveis, men det må være slik å forstå at laget må ha en lett tilgjengelig medlemsliste på land eller om bord.

Om et kystlag eller et turlag på denne måten ønsker å dra på tur med en lagsbåt, eller en båt som eies av et av medlemmene i laget, kan man følge regelverket for fritidsbåter og gjøre en risikovurdering etter produktkontrolloven. Dette unntaket gjelder altså alle typer fartøy som er omfattet av forskriftenes virkeområde, altså båter under 24 meter og med 12 eller færre passasjerer. Merk da at fartøyets mannskap kommer i tillegg til passasjerer, mer om dette nedenfor.

Det tredje unntaket gjelder båter med under ti meters lengde. Også disse kan følge kravene for fritidsfartøy, om motorstyrken er begrenset etter følgende nivåer: (Båtlengde: motorytelse) 4m: 15hk / 6m: 25hk / 8m: 40hk / 10m: 60hk. Har du således en båt på 8,2 meter, kan du maksimalt ha motor med 60 hk. Om du har en (ikkemotorisert) båt over ti meter vil dette unntaket ikke hjelpe deg. Da må du i så fall gå inn under en av de to andre unntakene, eller tilpasse deg reglene. Denne regelen kan være med på å presse noe av formidlingsfeltet til å bruke mindre båter, slik at firinger og åttringer eller tolværinger blir enklere for museene å ta i bruk som turistformidlingsbåter, enn for eksempel fembøringer.

Passasjerbefordring iht. forskriften

Om du ikke er på sjøen som vanlig fritidsbåtbruker, eller faller inn under de ovenfornevnte unntakene, og har med deg passasjerer, må du følge forskriftens elementer. Mye her er spesiallaget ut fra risikoprofilen knyttet til havrafting, men gjelder allikevel for alle. Vi skal i det følgende kort gå igjennom hva som skal til for å operere innenfor forskriftens krav:

Alle som driver passasjertrafikk, skal årlig sende inn opplysninger til Sjøfartsdirektoratet før passasjertransporten starter (§3). Videre må rederiet ha et sikkerhetsstyringssystem som skal være dokumentert og tilgjengelig om bord. Formålet er å sikre at rederiet vurderer risikoen i den daglige driften og hindrer skader på mennesker, miljø og ting.

Her skal man beskrive virksomheten og seilingsområdet og mulige nødhavner, blant annet. Videre må man beskrive fartøyets tekniske spesifikasjoner, antall personer det er konstruert for og begrensninger ut fra båtens konstruksjon og utstyr. For båter som ikke er CE-merket med farvannskategori, er det svært viktig at man virkelig forstår båttypen og båtens individuelle historiske bruk og dagens tilstand. Man skal også beskrive rutiner for seilasplanlegging, bruk av eventuelt følgefartøy, risikofaktorer og tilhørende risikobegrensende tiltak, vedlikeholdsrutiner for båt og utstyr samt ha en beredskapsplan med rutiner for øvelser. Passasjerene skal få en sikkerhetsorientering før avgang og sikkerhetsstyringssystemet skal gjennomgås årlig (§§ 5-6). Noen relevante eksempler på sikkerhetsstyringssystemer vil etter hvert bli lagt ut på https://kysten.no/lover-og-reg....

Forskriftens andre kapittel går på bemanning og operasjonsbegrensninger. Her henvises det til kvalifikasjonsforskriften. For å føre båt som er under 15 meter LOA, (LOA, forkortelse for lengde over alt, dvs. største lengde) med inntil 12 passasjerer, trenger man fritidsskippersertifikat D5L, grunnleggende sikkerhetskurs, kurs i passasjer- og krisebehandling og sertifikat for radiotelefoni, samt gyldig helseerklæring for arbeidstakere på skip. Det er opp til rederiet å vurdere hva slags bemanning som trengs utover skipsføreren, og for disse har forskriften ingen kvalifikasjonskrav, da dette vil variere sterkt ut fra farkost og farvann. Alt fra utkikk til sikkerhets- og serveringspersonale kan være mannskap, så lenge totalantallet på mannskap og passasjerer ikke går utover hva fartøyet er anbefalt for. Alt mannskap må være opplært i henhold til sikkerhetsstyringssystemet rederiet har laget.

Det gis ulike operasjonsbegrensninger som man må sette seg inn i om man går ut over 20 knops fart, og ikke har overbygning for alle passasjerene (§7). Det er også særkrav for drift på Svalbard som vi ikke kommer inn på.

Konstruksjonskrav og utstyr

Det tredje kapittelet går på konstruksjonskrav og utstyr. Båten skal være CE-merket som fritidsfartøy, eller konstruert ut fra en tilsvarende standard. Om båten er vernet eller fredet av Riksantikvaren, skal den oppfylle byggekravene som gjaldt da den ble bygget (§ 9).

Forskrift om produksjon og omsetning av fritidsfartøy har sine egne unntak som gjør at forskriften ikke gjelder for «originale historiske fritidsfartøy og vannscootere konstruert før 1950, og individuelle kopier av slike fartøy som i hovedsak er konstruert med originalmaterialer og merket som historisk kopi av produsenten». Det skal videre være faste sitte- eller ståplasser, og fører av maskindrevet fartøy som bare har utvendig styreposisjon, skal ha dødmannsknapp.

Av navigasjonsutstyr kreves det at det skal være fastmontert kompass etter en bestemt standard og at seilaser skal planlegges og gjennomføres ut fra nautiske publikasjoner og oppdaterte, offisielle sjøkart. Det skal være nødvendig førstehjelpsutstyr om bord. Krav til lanterner følger sjøveisreglene.

Radioutstyr skal være CE-merket og tilpasset seilingsområdet. VHF/DSC med innebygget posisjonsmottaker skal ha tilstrekkelig batterier for reisen og seks timers reservekraftkilde. Det kan være tilstrekkelig med håndholdt VHF avhengig av farvannet du opererer i.

Fartøyet skal være utstyrt for å ta inn navigasjons- og værvarsler under seilasen. Om det er dekning, er det tilstrekkelig med en smarttelefon, men dette må framgå av sikkerhetsstyringssystemet. I fartsområde 4 eller større kreves fri-flyt nødpeilesender (EPIRB) og radarstransponder (Radar-SART) eller AIS-transponder (AIS-SART) (§§ 13-15).

Redningsutstyr omfatter redningsflåte, vester med oppdrift på 100 N, livbøye med lys, flytende kastering med kasteline, fallskjermlys og håndbluss, samt innretning for å få om bord noen fra sjøen. Flåte, vester og livbøye med lys kan droppes om alle har på seg flytedrakt med 150 N oppdrift, eller om alle har på seg flyteutstyr med 100 N oppdrift og man er i fartsområde 2 (beskyttet farvann) eller mindre i perioden 1. april til 30. september. Man må sikre at utstyret er CE-merket, lett tilgjengelig, passer for alle og at man i båt under åtte meters lengde skal ha på vesten når fartøyet er underveis.

For å seile med passasjerer, innenfor eller utenfor unntakene, må man forstå reglene. Lenken til loverogregler på Forbundet KYSTENs nettsider hjelper deg videre. Og om det er noe som går på tverke, kan man spørre Sjøfartsdirektoratet om hvordan de forstår regelverket og sågar søke om dispensasjon.

Om artikkelforfatteren: Terje Planke er knyttet til forskning, kystfriluftsliv og seiling på Campus Bø ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han er etnolog med doktorgrad i tradisjonsanalyse om kunnskap og båter.