Båtene er tilbake i Akerselva

Et av de mest fargerike miljøene som kom til å spille en rolle som forløperne til Forbundet KYSTEN, var skøytemiljøet ved Akerselvas utløp i Oslo. Her hadde en gjeng med skøyteeiere bitt seg fast, og her spiret også tanken om å bevare gamle bruksfartøyer og fiskebåter. Råtalagets etterkommere har nylig gjenintrodusert trebåter i elva, denne gangen med kommunens velsignelse.

Uthavna kulturbrygge ble åpnet på forsommeren. Her kan man leie robåt, midt i byen. Foto: Stig Tore Lunde


Smakebit fra tidsskriftet KYSTEN nr. 4/ 2019. Tekst og Foto: Stig Tore Lunde


Ytre Akerselva Skøyteforening, populært kalt «råtalaget» lå ved utløpet av Akerselva.

- For utenforstående var det sikkert et ganske uryddig miljø. Tvers over «ælva» lå «husbåten”, hvor Blåkors ga ly til hjemløse, og langs kaiene vanket all slags folk, forteller Tore Fossgård.

Førti år seinere ligger Operaen på den ene sida og det nye Munchmuseet på den andre sida av elva.

Tore Fossgård bor nå på Nesodden. Han var én i denne gruppa med ildsjeler, opprinnelig oppvokst på Geilo, men båtbasillen ble plantet gjennom lange somre i Kalvåg hvor morsslekta er tjukk av fiskere og sjøfolk. Etter lærerutdanning ble det noen år med internasjonalt arbeid for norske ungdomsorganisasjoner. Hele tida levde drømmen om sjø, fiske og båtliv.

For førti år siden var Tore Fossgård pressekontakt for Ytre Akerselva Skøyteforening, populært kalt «råtalaget». Mange i dette miljøet var med på å stifte Forbundet KYSTEN. Foto: Stig Tore Lunde


Tore hadde kjøpt nordlandskutteren «Lundheim» sammen med en studiekamerat, i motorrommet sto en Wichman semidiesel. De gikk inn i Akerselva og la den der i 1975. Han skulle restaurere båten, og her inne var det likesinnede. Ulike større fartøy i en skjønn forening tok opp kaiplassene.

Sluppen «Courier» og jakta «Skreien» var de største båtene. Ellers var det en tysk hafenbåt, vannbåter (som fraktet vann til øyene i Indre Oslofjord), en doktorbåt fra Hamarøy, en reisendebåt og flere fiskefartøy. En kutter hadde gått på Shetland under krigen og hadde kulehull i sida!

- Her var det tjukt av historie og vi ble veldig opptatt av den, sier Tore.

Flere av medlemmene i denne foreningen var sentrale da Forbundet KYSTEN ble dannet.

- I 1979 ville Oslo havnevesen hive oss ut. Som svar stiftet vi Ytre Akerselva skøyteforening, sånn rett over natta.

Foreningen kalte inn til pressekonferanse og fikk kjemperespons fra media i hovedstaden. Både Aftenposten, VG, Dagbladet og NRK dukket opp. Selve møtet med pressen ble avholdt i lasterommet på båten til Svein. Det var Tore som var pressekontakt i foreningen.

- Vi måtte gjøre noe som var oppsiktsvekkende. Hvis ikke vi fikk til en ordning, så ville vi blokkere hele havna – sa vi. Det var en tom trussel, bare et fåtall hadde motor som gikk, ler Tore.

- Men det visste jo ikke ordfører Nordengen og de andre i havnestyret. De ønsket ikke mere spetakkel og lot oss få bli i havna da de så hvor positivt pressen omtalte oss.

Deriblant var Dagbladet, som hadde dobbeltsideoppslag på - kultursidene! Kanskje det begynte å demre en forståelse for at det var viktig å ta vare på de gamle båtene? At gamle «bustedunker» - slik vi foraktelig ble omtalt i magasinet Seilas - faktisk kunne ha en kulturell verdi viktig å ta vare på?

- Mens noen ugleså oss, var det andre som hjalp organiseringen fram. Direktør Svein Molaug og andre ansatte ved Sjøfartsmuseet trådte støttende til. Da vi startet, het vi Forening for bevaring av eldre båter og seilfartøy. Vi fikk låne lokaler i underetasjen på museet, og holdt gjerne på til langt på natt!

Tryggen Larsen var sentral, utrettelig og entusiastisk, ukonvensjonell og individualistisk.

- Om det er noen som fortjener betegnelsen «Forbundet KYSTENs far», så er det ham, mener Fossgård. En annen forgrunnsfigur i miljøet var Freddy Larsen. Østkantgutt fra Urtegata, sjømann, taktekker, båtsmann på «Svanen». Han eide jakta «Skreien» og ville tilbakeføre fraktebåten til originalen fra 1909. Det skulle bli en livslang prosess med restaurering, nesten 50 år tok det. Han viet en stor del av livet sitt til denne skuta, det står det veldig stor respekt av, sier Tore.

- Blant «gutta i ælva», som vi kalte oss, var det nok han som inspirerte mest. Vi så opp til ham, han var utrolig flink til å dra med seg folk til organisasjonen.

En annen markant personlighet var Svein Sandodden. Han bodde om bord i båten sin. Da han ble nektet å ha hund i borettslaget, flyttet han inn i lasterommet! Og så holdt han varmestue for oss andre når det var som kaldest.

Tore Fossgård fikk tak i et gammelt fiskerhus på Nesodden for snart 30 år siden. Her er også et naust i to etasjer, kai, og en liten slipp. Og en 25 meter lang gælje, der man tørket nøter og garn i gamle dager, visstnok den siste i Indre Oslofjord,

Han har siden hatt flust opp med å ta vare på kystkultur: Bruket er fra 1932.

-Jeg vet ikke om jeg rekker å bli ferdig med alt, kanskje jeg får søke om tilskudd til hjelp, så jeg slipper gå opp på taket til gælja mere. Det er veldig høyt å jobbe der for en syttiåring, ler Tore.

Elva renner fortsatt, men omgivelsene er totalt forandret i løpet av noen tiår. Foto: Stig Tore Lunde


Trebåter tilbake

Nå har trebåter igjen blitt velkomne innslag i bybildet. De byr på historie, opplevelser og fellesskap. Trebåter applauderes av Oslos ordfører og velsignes av Oslos biskop.

Etter tre år har nystiftede Akerselva trebåtforening snart 100 medlemmer. Nå ligger det båter langs elvebredden på Vaterland igjen. I denne foreningen forventes det at medlemmene stiller opp for å gi noe tilbake til byen. Arrangementer og aktiviteter er viktig.

Marius Løkse og Ilker Dursun har tatt opp tråden og gjenintrodusert trebåter i Akerselva og Bjørvika. Foto: Stig Tore Lunde.


Ilker Dursun har hatt båt i elva i mer enn ti år. I starten lå båten, en liten motorsnekke fra Hvaler, nede ved Operaen. Der hadde han selskap av romfolk som bodde i båter. Fikk han en lapp av Havnevesenet, flyttet han båten lenger opp i noen dager. Han brukte båten mye, og kunne følge med hver dag. Da han bodde på Ormøya og pendla til byen, var det ikke noe mer naturlig sted å legge til i sentrum. Etter noen år ble Akerselva trebåtforening stiftet i samarbeid med andre trebåtentusiaster.

- Det er andre tider. Folk er glad i historien. I Bjørvika er alt gammelt borte. Det er nye elveløp og nye hus så langt øyet kan se, minner han om.

Stort sett er reaksjonene på initiativet til en trebåtforening svært positive. De får stort sett lov til å gjøre det de søker om, og får også økonomisk støtte. Det er viktig å ikke gå fort fram. For to år siden begynte de med tre båter. Nå er det tretten plasser på Vaterland og fem ved Sukkerbiten.

- Hvis det skal bli 300 plasser slik det var i gamle dager, må det mudres litt her og der.

Det er ingen arealer langs elvebredden som egner seg for opplagsplasser slik som båtfolket langs elva hadde i gamle dager. Det er en ønskedrøm for den nystartede foreningen å finne et eller annet lager som kunne gi tak over hodet til trebåtene vinterstid. Båter med flagrende presenninger er ikke noe vakkert syn, men båter under tak kan være spennende for publikum. Et forslag om et skur på Sukkerbiten ble for drøy kost, men foreningen jobber fortsatt med ideen. Noen få får bruke plenen foran Norsk Maritimt Museum til opplag og båtpuss.

Kulverten er en hindring for båtbruken. Det er en 500 meter lang tunnel som går i en sving, slik at du ikke ser den andre åpningen når du kjører eller ror inn i mørket. Foreningen jobber for å bedre lyssettingen.

- Nå begrenses også tilgjengeligheten både ved høyden og dybden, forteller han. Eiere av moderne båter er lite fristet av kontakt med betongen eller steinene på bunnen. Slik sett er robåtene som dominerer i dag ideelle.

- Det virker som vår modell har større gjennomslag i kommunen enn om vi skulle vært en vanlig båtforening med låste porter og personlige båtplasser, sier Dursun. Det skal helst være et fellesskap som skal eie båtene.

- Erfaringene så langt viser at det må være én person som tar hovedansvaret for hver båt. Vi prøver med en foreningsbåt i år for å se hvordan det kan fungere.

Årer låses inn på et lager som foreningens medlemmer får bruke. Hvis årene ligger i båten, kan man risikere at de blir tjuvlånt og må hentes ute i fjorden.

- For oss er det viktig å legge lista så lavt at vi ikke avviser nye medlemmer som ikke har noen erfaring. Inntrykket er at tradisjonen her inne var åpen og ikke forbeholdt de med «smykker» av noen båter eller folk med store ferdigheter i båtbruk.

Alle trebåter er velkomne. Maks lengde er 21 fot. I dag er det robåter fra Vestlandet og nordover som dominerer. Noen medlemmer ønsker flere innslag fra Østlandet og har kontaktet Akershus fylkesmuseum som forvalter en samling med småbåter.

- På sikt skulle jeg ønske at vi kunne ha en ren samling av snekker ved brygga på Vaterland, mens robåter fikk plass lenger opp i elva. Litt forskjellige typer er fint. Det kunne også være fint med litt større båter nedenfor kulverten, mener Dursun.

Ordfører i Oslo, Marianne Borgen, er begeistret for et tilbud som formidler historien og som bidrar til å gjøre byen hyggelig. Foto: Stig Tore Lunde


Uthavna kulturbrygge

Det var «stinn flåte» da Uthavna kulturbrygge ble åpnet på forsommeren. Ordfører i Oslo, Marianne Borgen, var svært positiv til at det nå lages en ny møteplass i dette området.

- Det er viktig at det gis et rom for tilbud som formidler historien. Dette bidrar til å åpne fjorden for befolkningen og gjør byen hyggelig, sa hun.

Biskopen i Oslo, Kari Veiteberg, kunne velsigne et tilbud som ikke koster så mye. At det er robåter er spesielt viktig, synes hun.

- Det er fint å møte kysten i Oslo og båtene er gode å la øyet hvile på, sa hun.

Marius Løkse, som er primus motor for tiltaket i Bjørvika, mener at beliggenheten er ideell.

- Vi ønsker å nå ut til folk. Disse gamle norske tradisjonsbåtene er underrepresentert i bybildet i hovedstaden, mener han. Han er daglig leder for roklubben ÅRETAK som driver med utleie av robåter. Roklubben samarbeider med Akerselva trebåtforening.

Dette området har blitt en spradeplass der alle er ute og går. Operaen er en publikumsmagnet og nærmeste nabo blir Munchmuseet. Nå kommer altså også et tilbud om å ro i færinger. Tanken er å leie ut båter med et introduksjonskurs. På den måten ivaretas sikkerheten. Det er 15 personer som kan stille opp og bidra med kunnskap.

- Vi har ingen særskilt målgruppe. Ingen alder utelukker, ei heller hvor du måtte komme fra i verden. Å finne tidsroen i en færing er den rette medisin for travle byfolk. Færingene og vikingbåtene er virkelig noe å være stolt over, sier Løkse.

Sjekk: Akerselva trebåtforening: http://akerselvatrebaatforenin...

Åretak: https://www.aaretak.com/