Båter i landskap

Mektige Porsangerfjorden har fått noen «smykker» i fjæra. De kan lånes for en rimelig sum når været er vakkert.

Nybygd spisse i Sanvik i nærheten av Billefjord.


Smakebit fra tidsskriftet KYSTEN nr. 1/ 2020. Tekst og Foto: Bente Foldvik

- Det er fint at det er nye trebåter i landskapet, ikke bare gamle vrak, sier båtbygger Hans O. Hansen ved verdens eneste sjøsamiske båtbyggeri i Indre Billefjord. De har fått støtte av Sparebankstiftelsen og Forbundet KYSTEN til å styrke båtbyggerkompetansen.

Porsangerfjorden er svær, vill og vakker med lave åser på begge sider, vendt mot nord med munning mot Barentshavet. Innerst inne ligger Lakselv, derfra til Honningsvåg ved havkanten er det 16 mil. Det som kjent svære avstander i Finnmark, og ganske få folk.

Tre mil fra fjordbunnen på vestsida ligger Billefjord. Der bor det vel 300 sjeler, mange av dem snakker samisk til daglig. Dette er et av få sjøsamiske steder som har beholdt sitt opprinnelige språk. Vi svinger inn til Mearrasiida, et sjøsamisk kompetansesenter som holder til i et nedlagt eldresenter. Der treffer vi daglig leder Thomas Hansen, båtbygger Hans O. Hansen og lærling og duodji-utøver Ove Stødle.

Båtbyggingen foregår på det sjøsamiske senteret Mearrasiida. Mearra betyr sjø.


Mearrasiida ble åpnet i 2003 for å styrke sjøsamisk språk og kultur, etter initiativ fra lokale ildsjeler. Også skolen og barnehagen satser på den sjøsamiske kulturarven.

- Men hva er det egentlig som skiller den sjøsamiske kulturarven fra den norske, spør vi.

- Språket, men ellers er mye likt. Vi har laget et mantra her; all nordnorsk fjordkultur er sjøsamisk. Det er vanskelig å gjøre det på noen annen måte, vi gjør jo ikke noe annet enn de andre som bor i fjordene, sier Thomas Hansen.

Thomas Hansen er daglig leder for Mearrasiida.


Vi befinner oss i det nordsamiske språks vugge. Det blir for omfattende i denne sammenhengen å fortelle hvorfor det samiske språket forsvant i de fleste bygder nordpå, men det har vært drevet en hardhendt fornorskningspolitikk i mange tiår fra slutten av 1800-tallet. Dessuten ble hele dette kulturområdet utslettet under krigen, den tyske okkupasjonsmakten brente opp alt etter å ha tvangsevakuert befolkningen. Det var ikke før Sametinget ble etablert i 1989 at det ble fart på arbeidet med samisk kultur, og da særlig innlandskultur. Kulturen knyttet til reindrift er tydelig og annerledes enn mye annen næringsvirksomhet, mens sjøsamene lever på samme måte som andre folkeslag som kom seilende og roende inn fjordene, eller gående og stakende om bord i elvebåter fra Finland i sør. Felles for dem alle er at det har vært svære endringer i levemåten i etterkrigstida.

- Vi hadde en fiskarbondekultur som var tilpassa denne fjorden. De var profesjonelle i området, levemåten passet akkurat til den naturen og de ressursene som var her. Vi hadde et mangesysleri der folk kunne litt av alt, sier Hans O. Hansen.

Berge restene av båtbyggertradisjonen
Hans O. Hansen er sjøl en moderne mangesysler. Som mange andre båtbyggere har erfart, går det ikke an å leve av å være trebåtbygger, det går mest i bygningssnekring. Siden 1980-tallet har han bygd og reparert noen titalls småbåter. Noe har han lært av vante båtbyggere, noe har han lest seg til, og mye har han erfart gjennom å gjøre det.

-Man skal plages, det er slik man lærer, sier han. Han er nøye på at lærlingen Ove Stødle skal gjøre jobben sjøl, under kyndig veiledning. De to har fått støtte av Forbundet KYSTEN og midler fra Sparebankstiftelsen. De skal bygge fire spissbåter over to år, formålet er å videreføre kunnskapen om båtbygging. Stødle er en tradisjonell samisk kunsthåndverker som lager bruksgjenstander, smykker, kopper og kar i tre, med mer – han er med andre ord en duodji-utøver. Båtbygging blir fint å kombinere med det andre han holder på med.

Hans O. Hansen har tidligere bygd to spisser med midler fra Sametinget og Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Sametinget brukte denne anledningen til å samle inn samiske ord og utrykk om båtene og byggemetoden, som et ledd i sitt arbeid med å røkte samisk språk.

Båtbyggerlærlig Ove Stødle til venstre, båtbygger Hans O. Hansen i midten og Atle Sandvik til høyre.


De to båtene er plassert i vakre turområder langs fjorden, tenkt brukt av bygdefolk og turister som kan leie dem for en rimelig penge. Like ved Billefjord er det et vernet kulturlandskap båtene passer fint inn i. Der har det blitt brukt båter så lenge man vet. Kanskje interessen for trebåter fornyes, når folk får erfare hvor gode bruksbåter de er? Ikke er det mye arbeid med å holde nye båter vedlike heller, trebåter har fått et ufortjent dårlig rykte.

- I år har det blåst nordavind hele sommeren. Porsangerfjorden har gått hvit, og da er det ikke mye bruk av småbåter her. Men de har en funksjon likevel. Det er bra at det ligger nye båter i landskapet og ikke bare gamle ødelagte vrak. Det er fint at det blir litt fargerikt, de lyser opp og viser at vi har en levende tradisjon. Målet vårt på sikt er å ha mange båter så folk får testet dem i bruk og ser at de fungerer på sjøen, sier Hans O. Hansen.

Båtene har blitt en del av det Mearrasiida viser fram, både hjemme under forskjellige arrangementer, og i andre deler av Finnmark.

Som i mange andre fjorder var det også båtbyggere i Porsangerfjorden, i hvert fall fram til krigen, bare sporadisk etter.

- De gjorde grundig arbeid med å brenne ned alt under krigen. De som kom tilbake hadde ikke tid til å bygge båter, de måtte bygge opp alt det andre også. Det tok to generasjoner å bygge opp igjen alt som hadde forsvunnet, sier Hans O. Hansen.

I dette området av landet er det så godt som ingenting som er eldre enn 75 år. Hva det innebærer, har man knapt erkjent enda. Det var mye kunnskap som forsvant, blant annet om båtbygging. De som kom tilbake, fikk krigsskadepenger og brukte noen av dem til å kjøpe Rana-spisser fra Nordland. Spisser var i bruk allerede før krigen, nordlandsbåtene gikk ut av bruk da motoren kom.

Hans O. Hansen er opptatt av å vise fram levende kystkultur, ikke bare gamle vrak.


- Spissa ble brukt til alt – de frakta dyr, mennesker, reinlav, tang, tare, bær, de ble brukt på jakt og på fiske, forteller Hans O. Hansen.

Men levemåten er forandret, det har ikke vært så store etterspørsel etter trebåter i de siste tiårene. Dessuten er det fortsatt en del brukte spisser på markedet, så det er vanskelig å få betalt for arbeidet, forteller han.

- Merker dere en fornyet interesse for trebåter nå?

- Det blir det, etter hvert, mener Hans O. Hansen. Noen har hatt trebåt hele livet og vil fortsatt ha det. Det er noen unge som ikke vil ha plast. Og hva skal man gjøre med plastbåter når de går ut av bruk?

- Det har jo blitt en panteordning på plastbåter, nevner Thomas Hansen. Men det er vel få som kommer til å ta med seg sin utbrukte båt og levere den til avfallsanlegg 250 mil lenger sør for å få tusen kroner i pant, snakker vi om. Dumping i havet er heller ingen god idé, tenk på all mikroplasten som på sikt vil løse seg opp og lage forstyrrelser i økosystemet.

- Trebåter kan få fornyet interesse når det nå er mer fokus på miljø, mener Hans O. Hansen.

Inntil så skjer, er det viktig å vedlikeholde en utgammel kunnskap om hvordan man lager båter av trær.

- Det var så artig at det kom midler fra Sparebankstiftelsen, det var veldig bra, sier de tre.

Vil du lese mer? Tidsskriftet KYSTEN gis ut fem ganger årlig. Bli medlem og få det rett i postkassa.