Kunnskapsrike koblinger

Tradisjonsbåtbyggere anerkjennes for sitt kunnskapsnivå. «Dette er viktig kunnskap vi som universitet ønsker å forvalte inn i framtida», sier rektor Anne Husebekk ved UiT Norges arktiske universitet. «Vi kan opprette et fag ved Norges arktiske universitet på vegne av alle som har interesse for feltet i Norge og med internasjonale samarbeidspartnere. Et breddeuniversitet som vårt er en bra arena for å bruke kunnskapen også i andre sammenhenger», sa hun og fikk hjertelig applaus fra deltakerne på tradisjonsbåtkonferansen i Tromsø.

Smakebit fra tidsskriftet KYSTEN nr.5 2016 - tekst: Bente Foldvik

Godlukta fra nybygd båt svevde i gangene på Universitetet i Tromsø i midten av oktober. For første gang var tradisjonsbåtbygging tema på en konferanse på et universitet. Forbundet KYSTEN og UiT Norges arktiske universitet arrangerte begivenheten som samlet 75 deltakere fra hele Norden. En imponerende deltakerliste med kapasiteter fra både inn- og utland var til stede, blant dem var de fleste av de aktive tradisjonsbåtbyggerne her i landet. Fra universitetets side møtte folk fra Institutt for reiseliv, fra ingeniørvitenskap og nautikk, arkeologi og sosialantropologi, friluftsliv og idrett, og fra museet.

Viserektor Sveinung Eikeland innledet med å fortelle om det unge breddeuniversitetet som i dag dekker alle fagområder, fordelt på ti campuser i hele Nord-Norge. De har 3500 ansatte og 15 500 studenter, hvert år utdannes 2500 kandidater. Universiteter finansieres ved å utdanne studenter.

- Formålet med konferansen sett fra universitetets side er å se på hvordan vi kan bruke, skape og bygge. Med utgangspunkt i å bygge er det også viktig å være opptatt av å bruke og planlegge, sa han.

Båtene det er snakk om er de klinkbygde båtene, de som var i bruk i hele Norden fram til oldefedrenes tid. Den første norske sosiologen, Eilert Sundt, beskrev båtene den gang da.

- Om nordlandsbåten skrev han i 1862 at i en rekke av båter var ikke alle like, men det var tilfeldig. Men det var gode systemer i samfunnene for å utvikle båtene til å bli bedre og bedre, sa Eikeland. I vår tid er kunnskapen ivaretatt blant annet som en del av frivillig virksomhet som kystlagene og Forbundet KYSTEN står for. Ved Vikingeskibsmuseet i Roskilde i Danmark har de utviklet eksperimentelle arkeologiske metoder.

Universitetet anerkjenner at tradisjonsbåtbyggerne her i landet har skapt innsikt i verdensklasse, publisert blant annet gjennom båten «Draken Harald Hårfagre», der Gunnar Eldjarn var en sentral premissleverandør. Eldjarn har vært ansatt ved universitetet siden 1993.

- Spørsmålet er om UiT kan gjøre noe fra eller til? Vi har hatt en debatt med NTNU, og de har sagt ja på disse spørsmålene – når det gjelder hus. De har et fire års bachelorprogram i tradisjonelt bygghåndverk og teknisk bygningsvern med opptak hvert tredje år. De samarbeider med seks læringsarenaer utenfor universitetet og har samlingsuker på NTNU, samt nettundervisning utenom samlingene. NTNU har klart å integrere det tradisjonelle med universitetet, påpekte Eikeland. 

- En mulighet er at studentene lærer å videreutvikle bygging hos tradisjonsbåtbyggere i hele landet og i andre kompetente miljøer i Norden. På UiT kan vi ha samlinger som reflekterer breddeuniversitetet. Det kan være spesielle byggetekniske utfordringer man kan se på, bruk før i tida, etniske aspekter, historie, arkeologiske funn, fiskeri osv. Vi kan ha opplæring i bruk av båtene i friluftslivssammenheng, se på sikkerhet og studere den menneskelige faktor. Båtene kan inngå i nye entrepriser, i reiseliv, og som del av utviklingen av moderne skipsfart og nautikk, sa han.

Hvis vi ser på veier framover utdanningspolitisk, er det aktuelt i Europa for øvrig å utvikle bachelorgrader innen yrkesfag. Kulturpolitisk er det interessant om nordisk klinkbåtbygging blir en del av Unescos immaterielle kulturarv, slik Forbundet KYSTEN arbeider for, sa viserektor Sveinung Eikeland.

Tore Friis-Olsen, seniorrådgiver i Forbundet KYSTEN, orienterte om arbeidet med den nordiske søknaden om å få klinkbåtbygging inn på Unescos representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. Det er en svært omfattende søknadsprosess, man tar sikte på å sende den i 2018.

- Det er i dag svært få som kan bygge nye tradisjonelle båter. I Norge har vi om lag ti til 15, ikke flere enn at de får plass i ei campingvogn, som Gunnar Eldjarn har sagt tidligere. I Finland er det kanskje to, på Åland én, på Færøyene én og to på Island. I Danmark og Sverige har de svært aktive miljøer, men bare få som kan bygge tradisjonelt, ser det ut til. Det er litt vanskelig å tallfeste dette, blant annet fordi det er ulike meninger om hvem som skal regnes som tradisjonsbærere, sa Friis-Olsen.

I Unescos konvensjon heter det «denne immaterielle kulturarven, som er overført fra generasjon til generasjon, blir stadig gjenskapt av samfunn og grupper i relasjon til deres miljø, i samspill med naturen og med deres historie og gir dem en følelse av identitet og kontinuitet, noe som fremmer respekt for kulturelt mangfold og menneskelig kreativitet.» 

Kunnskapen i tradisjonen

Det indre bildet, abstraksjon og formforståelse i håndverk, var temaet for innlegget til Atle Ove Martinussen, direktør for Museumssenteret i Hordaland. Han viste fram et bilde av en knute, en helt vanlig knute, men den er 27 000 år gammel og har vært i bruk siden. Inntil vi fikk et teknologisprang da nylontau ble funnet opp i 1950 og knuten måtte endres for å beholde styrken, fordi materialet er glattere enn gammelt tauverk.

- Vi har hatt overlevering og fornying av levende kunnskap gjennom samhandling i generasjon etter generasjon. Naturfiberknuten har vært brukt i minst 1080 generasjoner. Skal vi bare la den gå, nå? Når det gjelder båt, er vi vitne til veldig lange kunnskapstradisjoner, minst 2000 år.

I dag skraper vi bare i overflata av en omfattende kunnskapstradisjon som er akkumulert gjennom mange generasjoner og overlevert gjennom uformelle systemer. Det ligger en grunnleggende form- og dimensjonsforståelse i utøvende tradisjonelle håndverk som er avgjørende for kvalitet og funksjon.

Arbeidsmåten krever abstrahering på høyt nivå før produktet blir laget, understreket Martinussen.

- Skal vi redde restene etter denne metodikken, må vi legge til rette for at det blir flere alternative kulturelle handlingsfellesskap og møteplasser for håndverkere i dagens samfunn. Kan universitetet skape slike møteplasser i samarbeid med fagmiljøene og båtbyggerne, så er det spennende.

Det lar seg neppe gjøre å gjenskape kulturelle handlingsfellesskap slik de en gang var, men med fokus på at denne tenkemåten kan læres, får håndverkerne et verktøy for å skape indre bilder. Den ferdige båten er en materialisert intensjon som blir til i et vekselspill mellom avansert abstraksjon og forståelse av form og funksjon. Det er en utrolig spennende kunnskapstradisjon som ligger i disse miljøene, som gjerne kan kobles til tankeganger i universitetet, mente Martinussen.

Tradisjonsforsker Jon Godal fortalte om arbeidet med å berge restene av denne lange kunnskapstradisjonen. De så at båtene måtte ha vært laget i tråd med et system, men de fant ikke systemet – ikke før de møtte båtbyggeren Einar Bangstad. Han var da 80 år, og ingen i familien hans ville overta båtbyggervirksomheten. Slike systemer ble voktet som familiehemmeligheter, men Bangstad innså at han like gjerne kunne dele kunnskapen med Jon Godal og Gunnar Eldjarn. Godal fikk fire sider med tall og en hel masse ord; Eldjarn lærte å bygge nordlandsbåt sammen med Bangstad det siste året han levde. 

- Abstraksjonene er et gitter av tall, knagger i tankene som man henger formene opp i, sa Godal. Tallene er knyttet til kroppsmål og lette å huske.

- Han kan måle tilsynelatende uten å måle. Han kan regne uten å skrive tall på papir. Dette har med kroppsmål å gjøre, og med brøk. Uten blyant og papir er det brøk som er lettvint, og når vi måler med kroppen, er det knapt synlig at vi måler. Vi bærer tallene på oss, i kroppen. Det er visse plasser i båten en måler fra. De sentrale punktene gir båten form. Det er denne kunnskapen tradisjonsbåtbyggerne har berget, og massevis av ord som alle er av vesentlig betydning for båtbyggere, sa Godal.

Båtbygger Gunnar Eldjarn fortalte at han hadde en bratt læringskurve i den tida han hadde sammen med Bangstad. Å tre inn i et nytt kunnskapsunivers tar tid, og dessverre døde læremesteren. Likevel, Eldjarn har bygd over hundre båter, den aller siste er til stede på tradisjonsbåtkonferansen. «Draken Harald Hårfagre» var nummer 100, og den ble skapt i samarbeid med mange av våre dyktigste tradisjonsbåtbyggere.

- Det er en svær båt, jeg ville ikke ha vært med på det prosjektet hvis vi ikke hadde hatt brøksystemene. Man jobber trygt hvis man har systemer man kjenner. Da fungerer det. Kompleksiteten i dette har i vår tid blitt et felt for ingeniørene, men i tradisjonsbåtbygging må du bruke denne kompleksiteten.

Jeg er ikke fremmed for å tenke at denne kunnskapen er veldig gammel. Hvis du måler gokstadfunnet (vikingskipet) på de samme punktene som vi bruker i vårt arbeid, så finner du noe av det samme. Det tyder på at de kunne noe av det vi kan, sa Gunnar Eldjarn.

Læring og dannelse av båttyper var temaet for innlegget fra Thomas Højrup, professor i etnologi ved Københavns universitet. Han er bosatt på Thorupstrand og delaktig i et fiskerisamfunn som fortsatt bruker klinkbygde båter av tre som ilandsettes på en langstrakt strand etter dagens dont. Det bygges fortsatt nye trebåter på båtbyggeriet Han Herred Havbåde.

Højrup belyste hvordan forskjellige utgangspunkter og negasjoner driver selvkorrigerende læreprosesser som danner og omdanner båttyper. Han viste oss klinkbyggingskunst som brukes i nordsjøland, og en annen variant som brukes i Nord-Jylland. Et seilfartøy i Kattegat skal bære og skjære.

- Den er flat som en pannekake, og det gir gode arbeidsforhold på dekk, men under er den skarp, sa han. En slik båt må ha en havn å legge til, mens fiskebåtene på Nord-Jylland surfer inn på sjøen, deiser i land på stranda og må ha en helt annen fasong i bunnen.

- Båten skal skjære akter, bære med forskipet og ha en meget fyldig bunn, påpekte han. Vi fikk se bilder av en helt ny båt på 14 meter som skal brukes i Thorupstrand. Over tid har den fått en elliptisk hekk, som er en nyvinning. Det har også vært forsøkt å bygge liknende båter i glassfiber, men forsøket måtte oppgis fordi glassfiberen ikke tåler påkjenningen ved ilandsettingen.

- Hvis båtbyggere og fiskere kan snakke sammen, er denne typen kunnskap fortsatt relevant, sa Thomas Højrup.

Bruken av båtene

I oldeforeldrenes tid var det en voldsom aktivitet på de ytterste skjær i Norge. Med kort vei ut til fiskefeltene i små båter, hadde de en fordel, men de måtte kunne navigere mellom alle øyer og sund. Vår kyst er veldig utfordrende å seile i.

- Jeg har vært med en gammel fisker og seilt i nedsatt sikt. Vi så ingenting, men han visste nøyaktig hvor vi var, fortalte Dagfinn Husjord, førsteamanuensis i nautikk ved Institutt for ingeniørvitenskap ved UiT.

- Som navigatør må man forholde seg til været, det kan være strøm, tung sjø, vind og nedsatt sikt. Tidligere brukte man alle sansene – hørselen, kognitive sanser og tidsperspektivet. I dag er tidsperspektivet det vanskeligste å lære nye navigatører. I en digitalisert tidsalder er det veldig viktig å følge med, å seile i rom og tid, sa Husjord. Kanskje kommende studenter i nautikk kan lære tidsforståelse i nybygde tradisjonsbåter?

- Hvis vi også snakker om bruken av båtene, så åpner det seg svære muligheter innenfor universitetet, mente Ivar Bjørklund fra Tromsø Museum, som er en del av UiT.

- De visste veldig nøye hvor de var, de brukte stjernehimmelen, fugler, strømmer osv. Her snakker vi om et kosmos som er mer eller mindre borte. Her finnes kunnskap som det skulle være veldig spennende å rulle opp innenfor mange områder, mente Bjørklund.

- Hvordan tenkte de? De brukte en intuitiv måte. Når det gjelder hydrodynamikk så klarer vi ennå ikke analytisk og matematisk å sette opp beregninger. Det er mange som tror vi har avdekt dette, men på dette området er det empiri som gjelder fortsatt, sa Husjord.

Om samisk båtbruk er det fortsatt svære krater av kunnskapshull, mente Gørill Nilsen, førsteamanuensis i arkeologi ved Institutt for arkeologi og sosialantropologi. Forskerne finner mengder av maritime kulturminnetyper som er fra ett til to tusen år gamle.

- Gunnar Eldjarn har vært til uvurderlig hjelp for å tolke funnene. Det skjer noe spennende når arkeologi møter båtkunnskap. Vi har gravd ut nausttufter på Vestvågøy, som er veldig rik på kulturminner. Vi gravde blant annet ut et 40 meter langt naust. Størrelsen på nausttuftene sier kanskje noe om hvilke båter som var i dem. Er dette bare en liten båt, eller en stor som har vært brukt til langtransport? Mitt første møte med tradisjonsbåtbyggermiljøet førte til at vi kunne konkludere med at vinterfisket i Lofoten ble intensivert fra 600 e.Kr., sa Nilsen.

Nye trender innenfor turistnæringen kan være gode nyheter for folk som er opptatt av tradisjonsbåter, mente Britt Kramvig, professor ved Institutt for reiseliv og nordlige studier.

- Jeg setter veldig pris på dette miljøet og er ikke helt fremmed for båter. Jeg tok hovedfag om bygging og bruk av båter med fembøringen «Grytir» som eksempel, fortalte hun. «Grytir» ble bygd av Gunnar Eldjarn for Gratangen kystlag i 1992.

Turismen i nord er i vekst. Skuldersesongene utvides, nå kommer det turister også om vinteren, mulighetene for helårige virksomheter blir større.

- Samtidig får vi noen utfordringer når det gjelder overbelastning. Vi trenger et grønt skifte, pengeflyten vil måtte flytte seg, og det kan være gode nyheter nettopp for den tradisjonelle båten, sa Kramvig.

Hun fortalte at turistene som kommer nordover har stor reiseerfaring og at de har undersøkt reisemålet før de kommer. De har høy utdanning, de vil bli klokere, de vil ha nærhet til lokalbefolkningen og de er veldig redd for eksotiske turistprodukter.

- Å ha et høyt kunnskapsnivå ut over språk er ekstremt viktig for å møte dem, sa Kramvig.

Sakte tid på reise er en trend i en travel tid. Miljø og klima har blitt stadig viktigere, folk er opptatt av å reise riktig.

- Og det er gode nyheter for «oss» som er opptatt av miljø, kunnskap, bærekraft og viktige elementer fra fortida, mente hun og viste fram flere eksempler på reiselivsbedrifter som møter denne trenden, både her i landet og på Island.

- Det finnes et kommersielt potensial her som ikke er utnyttet, mener Kramvig.

Kunnskapen om bruken av båtene forvaltes i dag i stor grad av frivillige i kystlag. Ingrid Sommerseth leder Arctandria – Tromsø kystlag som er et av Forbundet KYSTENs 125 lag. I Tromsø er det mange studenter fra universitetet som engasjerer seg i kystlaget i fritida.

- De praktiske erfaringene med å seile har gitt meg mye verdifull kunnskap som jeg også kan bruke i mitt arbeid, sa Sommerseth. Hun er arkeolog, ansatt av Sametinget.

Kystlaget har flere fembøringer, mange mindre båter og holder til på Stakken like utenfor byen. Der har de flere store og små naust, verksteder, smie og andre bygninger. De driver omfattende kursvirksomhet, samarbeider med 4 H og reiser gjerne på langtur.

- Vi har seilt til Lofoten hvert år siden 1995 i fembøringene «Salarøy» og «Drauen». Målet er å seile med mening, å lære seg å håndtere en fembøring i all slags vær. En slik reise er en fantastisk kunnskapsoppbygging, poengterte hun.

Under debatten kom hun også med en invitasjon til universitetet om et samarbeid.

- Arctandria kystlag vil gjerne være en ressurs for dette feltet. Vi har fasiliteter og kan godt utvide området vårt i samarbeid med universitetet, sa Sommerseth.

Utdanningssystemene

Både i Norge og Sverige finnes det systemer der håndverk er integrert i et universitet. Men dette gjelder ikke båtbygging. Foreløpig finnes det ingen gode systemer som ivaretar tradisjonsbåtbygging. Skal man etablere noe nytt for båtbyggere, så finnes det altså utprøvde ordninger som man kan la seg inspirere av.

Roald Renmælmo er universitetslektor i tradisjonelt bygghåndverk og teknisk bygningsvern ved NTNU. De ble en del av universitetet sist januar, men har tidligere prøvd ut ulike modeller i regi av høyskolesystemet.

- Vi har ikke noe verksted i Trondheim som passer til vårt formål, vi flytter derfor rundt og bruker forskjellige læringsarenaer etter behov, fortalte han. Det finnes fortsatt noen få tradisjonsbærere.

- Vår erfaring er at det alltid dukker opp folk som har kunnskap som vi ikke hadde tenkt på. Kunnskapen blir ikke aktualisert før du begynner å gjøre det, sa Renmælmo.

Han ser for øvrig mange muligheter for forskning innen håndverket, på håndverkets premisser.          

I Sverige har de Institutt för kulturvård ved Göteborgs universitet der Bosse Lagerqvist er prefekt. Helt siden 1978 har de arbeidet en hel del med å få inn håndverk i akademiske institusjoner, men de har møtt mye motstand underveis.

- Det henger med et slags bilde av at håndverk er mekanisk og sjelløst. Hva skal nå det være godt for, håndverk er vel ikke kunnskap, har vi blitt møtt med. Ikke en gang når vi har brukt hjertekirurger som eksempel, har vi fått gehør, sa Lagerqvist.

Likevel, de har etablert et institutt som driver med praktisk styrt forskning. Praksis er arena for å skape teori.

- Våre studenter driver praktisk ledet research. De planlegger, utfører, observerer og reflekterer i et klassisk vitenskapelig perspektiv, men gjørende blir utforskende, sa Lagerqvist. Han hadde en rekke helt konkrete studieplaner og eksempler å vise til.

- Vi behøver studenter som forbedrer samfunnets arbeid med kulturarven, poengterte Lagerqvist.

For en liflig lukt av tjære, sa Anne Husebekk, rektor ved UiT Norges arktiske universitet da hun kom innom konferansen. Rektorer må delta på mange arenaer, men som hun sa, viserektor rapporterer at dette er interessant.

- Det er spennende at tradisjonsbåtbyggere kan møtes her. Det er en klar forventning fra min sida at vi skal bruke den kompetansen som finnes for å få til noe. Dette er viktig kunnskap vi som universitet ønsker å forvalte inn i framtida. Vi ser for oss en teoretisk og metodisk tilnærming som føres tilbake til håndverket. Dette er både noe som er universitetets oppgave, og noe vi skal gjennomføre sammen med miljøene ute, det vil si ikke bare i Tromsø. Vi kan opprette et fag ved Norges arktiske universitet på vegne av alle som har interesse for feltet i Norge og med internasjonale samarbeidspartnere. Et breddeuniversitet som vårt er en bra arena for å bruke kunnskapen også i andre sammenhenger. Jeg håper dere sammen finner et grunnlag for videre utvikling, så skal jeg jobbe for å få det realisert. Tusen takk for at dere kom hit, jeg håper at vi får til noe bra til slutt, sa rektor Anne Husebekk ved UiT og ble møtt med hjertelige klappsalver.

Vil lese flere slike artikler? Bli medlem, og få fem nummer av tidsskriftet KYSTEN.